Juledekorasjon

Rønnaug Petterssen - verdenskjent dukkekunstner med samiske røtter

Med de vakreste drakter, nøyaktige kopier av originale bunader, satte Rønnaug Pettersen (1901-1979) dukkekunst i Norge ettertrykkelig på verdenskartet. Fremdeles er det permanente utstillinger av dukkene hennes på Norsk Folkemuseums tekstil- og draktavdeling og på Norsk Utvandrermuseum. Rønnaug kom selv fra enkle kår i Eidsfjord i Sortland.

Det var ingenting som tilsa at Rønnaug skulle bli en anerkjent kunstner. Hun ble dukkemaker mer på tross av enn på grunn av at omstendighetene lå til rette for henne. Innen 1921 var Rønnaug flyttet til Svolvær, hvor hun ble ansatt som sekretær i Postverket. Hun ble i Svolvær i 10 år, og der fortsatte hun med sin hobby, å tegne, forteller datteren Bodil Petterssen Meleney.

– Jeg vet ikke helt hvorfor mor begynte å lage dukker. Hun laget en kunstdukke mens hun var i Lofoten. Den dukken har jeg. I Svolvær var der et stort kunstnermiljø som mor vanket i. I 1929 fikk hun, gjennom en tysk legefamilie, anledning til å reise til akademiet i Berlin og studere tegning og modellering. Her laget hun en modell i gips av en tre år gammel gutt. Dette ble senere modellen for dukkene hennes med filtansikter. Hun laget også et annet gipshode som ble brukt til samedukkene i slutten av 30 årene, presiserer Bodil.

Inspirasjon

Etter oppholdet i Berlin, kom Rønnaug tilbake til Svolvær i 1931 og fortsatte jobben i postverket.

- Men ikke lenge etter fikk hun en kullosforgiftning på jobben. Erstatningen fra postverket gjorde det mulig for henne å reise til Spania for å få helsen tilbake. Dette var i 1933. Dukkene til Rønnaug vakte med en gang oppsikt. Hun ble bedt om å stille ut i ”Brukskunst” og ledelsen ba henne om å lage dukker med Norske folkedrakter. Dukkene hun begynte med hadde samiske drakter. Etter hvert ble hun i tillegg kjent for de små souvernirdukkene med autentiske folkedrakter fra ulike steder i Norge.

- Mor kopierte ned draktene på en måte som gjorde at hver drakt beholdte sitt særpreget. Hun fikk låne deler av drakter på Norsk folkemuseum, og far, Hans Kunze, hjalp henne med å tegne deler og broderier. Dette var et stort arbeide. Dette resulterte i at hun i 1937 ble bedt om å representere Norge under verdensutstillingen i Paris og i 1939 i New York, med dukkene sine. New York var det stedet som solgte best, og hun vakte en enorm internasjonal oppsikt. Da utstillingen kom hjem, fikk hun Aftenpostens pris for å ha solgt mest under utstillingen. I denne tiden laget hun også karakterdukker og tok inspirasjon fra ulike eventyr og folkehistorier. Prinsesser, konger, dyr og mere. Resultatet av arbeidet både med produksjonen av souvenir- og karakterdukker ledet til at hun ville lage filtmasker, forteller Bodil, som holder på med et manuskript om morens arbeid.

Stipend og nye studier

- I 1937 fikk Rønnaug et stipend fra Danmark for å studere hvordan en lager bronseformer til filtansikter. Hun reiste til Berlin og fikk laget former til ansikter for de større dukkene, i 22, 30 og 42 cm størrelse. Frem til utbruddet av krigen laget hun både bunadsdukker og lekedukker i forseggjorte klær.

Under krigen opphørte all dukkeproduksjon. Det var tøffe tider for familien. Jeg var så ung at jeg ikke forstod det, men de voksnes angst smittet av på meg. Mamma ville ikke snakke om bakgrunnen sin, verken den samiske eller at min far var tysk. Slik var det bare, sier Bodil.

– Etter krigen kom mamma i gang igjen med produksjon av dukkene. I begynnelsen hadde hun produksjonslokaler hjemme så for meg var det naturlig med dukker.

Atelier Rønnaug Pettersssen

- Selv før krigen hadde mamma hjelp til mange av deloperasjonene, av kvinner hun lærte opp til dukkeproduksjon. Siden alt var håndlaget, kan kanskje ikke produksjonen ha vært en voldsomt stor produksjon i tall. I hvert fall var 50- og 60-årene glanstiden for produksjonen med salg innen- og utenriks. Mamma pleide å si at dukkene solgte seg selv. Hun la så stor vekt på kvalitenen at hun ikke trengte å avertere dem. Hun destillerte produksjonen så mye hun klarte, for å få best mulig økonomiske kår for hjelperne. De arbeidet hjemme hos seg selv og laget dukkedeler, broderte bunader, laget klær eller kledde dukker. På det meste var det ca 50 kvinner som jobbet deltid for Rønnaug, forteller Bodil.

- Innen begynelsen av 50-årene fikk mor et eget lokale til produksjonen. Den var like i nærheten av der hvor vi bodde. Rønnaug la ned dukkeproduksjonen i 1975. Da var hun 74 år, og kreftene begynte å svikte. Aagot Noss, som i lang tid hadde vært hovedkonservator i tekstil- og draktavdelingen på Norsk Folkemuseum, var fra begynnelsen av 1970-åra en av pådriverne til at Rønnaug fikk større annerkjennelse. Hun har skrevet om mors viktige arbeider i forordet til utstillingen av Rønnaugs dukker; ”Fra Setesdal til Sør Varanger“ som gikk rundt Nordland og Finmark og endte på Folkemuseumet.

Dukkene er verdensborgere

-Utenrikstjenesten lånte ofte dukker når de skulle åpne utstillinger i andre land, eller for å ha dukkene utstilt i ambassadene. Mors dukker er verdensborgere. Det var utstillinger på ambassader og andre steder Norge skulle representere i utlandet. Rønnaug solgte også dukker i to butikker i USA, på fast basis. Jeg husker at dukker ble sendt over hele verden. I 1975 kjøpte Utenriksdepartementet en kolleksjon av store dukker som ble sendt på en vandreutstilling rundt i USA som del i feiringen av 150-jubileet for norsk utvandring. Disse dukkene er nå utstillt på norsk utvandrermuseum i Ottestad, sier Bodil tenksomt..

Boken om mor

– Det er så unikt det arbeidet mor har gjort. Jeg vil så gjerne få dokumentert arbeidet hennes gjennom ord og bilder sier hun stille. Manus er på 200 sider og har et fotomateriale på opp under 300 bilder.

– Min far var maler og fotograf og flink til å fotografere mors dukker, så det er et spennende materiale jeg sitter med, avslutter hun.

Produksjon