History
-
-
Skiklubben «Idyl» bestående av brødrene Einar og Trygve Hagness, samt deres to venner Gustav Piene og Sverre Ekjord overtok Rudsæter i 1936. Hytta ble benyttet av eierne og andre motstandsfolk under krigen, blant annet som skjulested for radiosenderen BETA. Mot slutten av krigen mottok også Milorg Distrikt 13 mange flyslipp i området. I kortere perioder ble hytta også brukt som tilfluktssted blant annet for sivile og militære i okkupasjonsdagene i 1940, medlemmer fra NKP og Osvald - gruppen etter aksjoner, samt en russisk soldat som hadde flyktet fra fangenskap. Hytta ble benyttet som fritidsbolig av eierne gjennom hele okkupasjonstiden og fram til 1980 - tallet. I tillegg har hytta representert et samlingspunkt for medlemmene av motstandsgruppene og har også vært brukt som formidlingsarena for skoler i området. I dag er det venneforeningen Rudsætras venner som er pådrivere og som gjennomfører formidlingsaktiviteter og åpne dager på Rudsætra. I tillegg legger de til rette for at besøkende skal finne frem og bruke stedet som rasteplass. Det er ikke veg helt frem til hytten. Vennforeningen utfører også vedlikehold og har oppsyn med eiendommen.
Utdrag fra kartlegging i forbindelse med fredningssak, utarbeidet av Oppland Fylkeskommune 2016:
[...] "I de første dagene etter okkupasjonen 9. april 1940 var det flere familier som evakuerte fra Oslo og reiste opp til Rudsæter. Under trefningene ved Stryken var det også lokale familier fra området som søkte tilflukt der, og senere kom også 11 soldater som hadde vært med i kamp mot tyske styrker for å hvile ut. På et tidspunkt var det 43 personer med stort og smått som hadde tilhold på hytta, men ifølge en beskrivelse i hytteboka var det mat og plass til alle. Etter at Norge hadde kapitulert danner eierne av hytta en "partisaner-gruppe».
Radiosenderen BETA med sendeplan og koder ble sendt med Harald Johannesen fra Skottland til Ålesund i september 1941, og ble derfra sendt sjøveien til Oslo skjult i en tønne med sild. I november var senderen kommet fram til Oslo, og ble brakt til Rudsæter der arbeidet med å få forbindelse med London ble satt i gang. BETA ble satt i drift i desember 1941 og 26. januar 1942 oppnås endelig kontakt med London. Sommeren1942 var BETA på luften flere ganger i uken. En viktig melding som ble sendt fra Rudsæter i denne perioden var oppfordringen til London fra hjemmefrontens ledelse om å bombe Gestapo-hovedkvarteret i Oslo 23. september 1942.
Tyskerne var flere ganger på sporet etter senderen og det ble derfor skaffet flere sendeplasser i Nordmarka og Sørkedalen. De samarbeidet mye med folkene rundt CORONA, en annen sender tilknyttet Secret Intelligence Service. BETA senderen ble flyttet tilbake til Rudsæter på nyåret 1945 og var der fram til 7. mai 1945. For å villede tyskerne hadde senderen nå fått navnet GALLINA. Den siste melding til London over radiosenderen BETA ble sendt fra en leilighet i Oslo. (Einar Hagness)
Rudsæter ble også brukt som skjulested for NKP og medlemmer av Osvaldgruppa.
NKPs sentrale ledelse var i Norge under hele den tyske okkupasjonen og var aktive i motstands-kampen fra 1942 fram til frigjøringen under ledelse av Peder Furubotn. Våren 1942 var partiets ledelse plassert i dekningsboliger i Oslo og omegn samtidig som det ble forberedt en felles forlegning på Harestua. 17. mai. Like før flyttingen slo Gestapo til med en stor razzia. To ble drept og mange ble arrestert. De som unnslapp razziaen gjennomførte hurtig flyttingen til Harestua og ble innkvartert der på forskjellige steder.
Samuel Titlestad som var sikkerhetssjef i NKP, ble skadet under razziaen i Oslo. Han ble fraktet til Monsrudvika i bil og båret opp til Rudsæter på en bærestol laget av Jørgen Monsrud. Det er uvisst hvor lenge han var der, men det er sannsynlig å anta at han var der fram til NKP flyttet forlegningen til Krossbu i Hemsedal. I følge B. Monsrud skal også Peder Furubotn ha vært på Rudsæter flere ganger sommeren 1942.
21. august 1942 sprengte Osvaldgruppa det norske Statspolitiets hovedkvarter i Henrik Ibsens gate. Etter aksjonen søkte Petter Bruun og Finn Eriksen dekning på Rudsæter og ble der omtrent en ukes tid. Einar Hagness var innom Rudsæter mens de bodde på hytta: «Jeg bad dem i hvert fall flytte ut i weekenden, for hytta ble jo brukt som hytter ellers lørdager og søndager. Jeg anbefalte dem å dra opp på Paradisen, i branntårnet, der var det ly å få og det gjorde de.»
Rudsæter spilteen viktig rolle som base for flyslipp både for operatørene av radiosenderne tilknyttet etterretningstjenesten Secret Intelligence Service og for slipptjenesten i Milorg Distrikt 13. Operatørene av senderne BETA og CORONA mottok flyslipp med forsyninger og radioutstyr allerede våren 1943, og fra våren 1944 begynte det også å komme forsyninger til operatørene av senderen GULLFAX og våpenslipp til Milorg D 13. GULLFAX var en sender tilknyttet Secret Intelligence Service som sendte mye fra gården Monsrud de to siste krigsårene.
I vinterhalvåret foregikk flyslippene i fullmåneperioder og hver slipp-plass ble tildelt en særmelding som ble lest opp i den norske sending fra BBC om kvelden før slipp kunne ventes. Når det var ventet flyslipp ble derfor slippgjengen liggende i beredskap i lengre perioder. I starten lå de i telt nær slipp-plassen, noe som kunne være en ganske kald fornøyelse, men etter hvert fikk de anledning til å bruke Rudsæter. I slutten av desember i 1944 var det en slik måneskinnsperiode og slippgjengen på en 6-8 mann tilbragte julen på hytta i påvente særmeldingen fra London.
Erik Erichsen omtaler det slik i boka Våpenstaben 100/133301: «Rudsetra var et paradis. En køye til hver mann – en grammofon med en plate med ”Valdresmarsj” på den ene siden og ”Alt for Norge” på den andre, og dessuten et lite bibliotek med interessante bøker. VI HADDE DET BRA!»
Finn Ramsøy omtaler det slik: «Julaften spiste vi ribbe, gikk rundt juletreet, åpnet medbragte presanger og fikk virkelig en minnerik julekveld ut av det! […]Stemningen steg til de store høyder lille nyttårsaften, da sweet-hearten kunne gi oss våre to særmeldinger: Familien er samlet og Trygve spiser meget. Det første betød at vi skulle motta 5 UK-karer, den andre innebar et vanlig slipp.»
Nyttår 1944 kom storslippet. 49 skjermer med våpen og forsyninger og 5 norske våpeninstruktører fra Linge-kompaniet dalte ned på Stormyra. De fem fallskjermhopperne var Odd Birkenes, Arne Christiansen, Hans Engebretsen, Knut Egil Nordahl og Erling Welle-Strand. Transportgjengen på omkring 20 personer hadde også møtt opp og i løpet av et par dager ble alt fraktet ned til Rudsæter. I denne perioden var det trangt om plassen på hytta, men med nye forsyninger av rom, sjokolade og Players sigaretter var det ikke noe å si på stemningen. Arne Christiansen hadde brukket benet da han landet og ble etter hvert sendt med toget til Grefsen stasjon og lagt inn på «Svenska Røde Korsets sykehus» på Midtstuen. Da han skulle av toget mistet han pistolen på gulvet, men i den overfylte kupeen var det ingen som lot seg merke av dette.
Fra Harestua ble varene fraktet inn til Oslo og distribuert videre der. Noe ble tatt med til Oslo i ryggsekker og en del ble ekspedert med toget fra Harestua stasjon til Kjelsås stasjon i «knottsekker», noe kan også ha blitt sendt som «flyttelass». Etter hvert ble det også sendt oppover en lastebil som ble lastet med våpen, sprengstoff og ammunisjon kamuflert i potetsekker.
I krigens sluttfase var det mange sovjetiske krigsfanger i Norge, og også denne delen av krigshistorien er representert på Rudsæter. I begynnelsen av februar 1945 kom en flyktning til fots til Rudsæter. Han fikk komme inn og fikk mat og klær av folkene på hytta. Han var opprinnelig fra Odessa i Ukraina, og i oktober 1941 ble han sammen med andre menn, kvinner og barn tvunget til å gå til fangeleiren i Krivoy Rog i Ukraina og videre til Augsburg i Vest-Tyskland. Der var han i to år før han ble sendt til Norge i januar 1944. Han hadde klart å rømme fra en fangeleir utenfor Lillehammer og tatt seg fram til Harestua. Det ble arrangert midlertidig losji i Oslo med tanke på videre flukt over grensen, og han ble kledd opp som en norsk tømmerhogger og tatt med på toget. Han ble stående ute i gangen hvor det var mørkt, mens Hagness og hans kamerat gikk inn i kupeen. Underveis ble han imidlertid borte, han gikk av på en stasjon underveis og forsvant og hans videre skjebne er ukjent.
-
Bruk - 1940 — 1945
-
Relation
- Object/Work – Components Building Utedo (PRIV.B.02-1-1)
Downloads
- File attachments Kartlegging av objekt 187478 Fredningsdokument 187514
Classification
-
- Bygninger (Outline) OU 340
- Fritiden og dens bruk (Outline) OU 517
- Krigføring (Outline) OU 726
References
-
- Litteraturreferanse Mack, Kari Lindstad – Årbok for Hadeland 1995, Harestufamilien Monsruds illegale aktivitet i krigsårene 1940-1945
- Litteraturreferanse Haakenstad, Helge – Josef på Nordbråten, Artikkel i Maridalens venner, 2001
- Litteraturreferanse Harestua Vel - "Harestuas historie" 1997
- Litteraturreferanse Christensen, Trygve – Marka og krigen, 1993
- Litteraturreferanse Erichsen: Minner fra krigen Våpenstaben/D 23 og 100/13001, Oslo 1991
License information
- License Contact owner for more information
Metadata
- Identifier PRIV.B.02-1
- Part of collection RM - Bygningsantikvarisk samling
- Owner of collection Randsfjordmuseet as
- Institution Randsfjordmuseet as
- Date published February 18, 2021
- Date updated October 2, 2023
- DIMU-CODE 021059522998
- UUID ba1ea0d3-c51b-4e7b-a2ed-a07b870f455f
- Tags
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».