Heddal Bygdetuns bygningssamling

Løkjakvenna
I 1962 startet en redningsaksjon da Oddvar Fyrileiv sendte et brev til fylkeskonservator Halvor Landsverk. Fyrileiv hadde gått forbi Løkja-kvenna og konstatert at bygningen var i forfall. Noe måtte gjøres. Landsverk kom på inspeksjon og sendte senere et brev til Heddal formannskap med oppmuntring om at noe må gjøres med det gamle kulturminnet. Kommunen gikk inn for å ta på seg restaureringen av kverna fra 1886, og gjøres tilgjengelig for folk. På denne måten kom Løkja-kvenna inn under museumslagets ansvar i 1963. Kverna ved Stiviåo har to sett kvernesteiner, hvor den ene hørte til gården Su-Stivi og den andre til Løkja. Løkja-kvenna er den siste kverna i bygda, og ble brukt så sent som under 2. verdenskrig. Da ble det mye illegalt korn kverna til like illegalt mel.
Kverna ligger i sitt opprinnelige miljø på den gamle veien gjennom bygda. Her ligger også den bautasteinen som etter sagnet ble reist over Vrang Stivi, en av de fem bøndene som sto bak byggingen av Heddal Stavkyrkje. Dette skal være gravstedet hvor Stivi ble lagt. Litt nedenfor står steinen Finn kasta etter kirka. Finn var trollet som bygget stavkirka, og som i raseri forsøkte å kaste stein på kirken da han la i vei over Himingen.

Collapse text

Holastugo
Alt på årsmøtet i 1949 ble det stilt spørsmål om bygdetunet bare skulle være en storgård. Konklusjonen ble at også husmennenes liv var verd å dokumentere. Men det skulle ta ti år før husmannsstua Hola kom på plass. Høsten 1958 ga departementet tilatelse til å utvide museumstomta med et halvt mål mot Svintrudberget, og i 1959 kjøpte museumslaget Holastugo av Bergit Hola for 500 kroner, som selv hadde flyttet på gamlehjem to år tidligere. Det skulle koste ti ganger mer å få bygningen på plass. Fra den ble bygget i ….. sto stua på plassen Hola ved Nordbygda i Heddal.

Collapse text

Lindheimløa er fra husmannsplassen Lindheim i Hjartdal bygget i ca. 1600. Løa er laget som Aakreløa, med låvebru opp til treskerommet, og med lagerrom på hver side. Men størrelsen fortelle om klasseforskjellen.
Det sies at Lindheim skal ha fått navnet etter sønnen til presten Lind, som skal ha ryddet plassen.

Collapse text

Aasesmia
Smia fra Aase i Heddal kom i 1958. Fra starten av sto smia nærmere inngangen til bygdetunet, men ble senere satt der den er i dag da flere andre bygg ble flyttet og smia ble stående kloss oppi loft og bur. Ser man på spor, kan det virke som den en gang kan ha vært ei badstue av den typen med hjeller til å legge kornet på. Belgen fulgte ikke med huset, og eisa ble murt opp i 1995. Bygget kan dateres tilbake til 1790.

Collapse text

Susrudburet
I tillegg til Holastugo har husmannsplassen også et stabbur. Buret ble bygget i 1810 og ble hentet fra husmannsplassen Susrud, på østsiden ovenfor Tinnefossen, der Lienveien går i dag. Sammenlignet med stabburet på en storgard, er «husmannsburet» av beskjeden størrelse.

Collapse text

Stulsbu
I 1972 kom stulsbua på Breistul over heia fra grensa til Bø, ned til bygdetunet. På Breistul lå vår- og høststulen til gårdene på vestsida av Heddal. Bua er delt i to, med en melkebu i den innerste delen. Her var det rom for både melk og ferdige produkter som smør og ost. Det ytterste rommet var oppholdsrom for budeiene og hjuringer (gjetere). Og det var her kyrene ble melket før fjøset ble en vanlig på stulene. Fremfor sengene er det en «kupe», en stokk med uthulinger til å sitte på, men først og fremst til å legge salt eller mjøl i for å få kuene til å roe seg under melkingen. På vinterstid var det gjerne tømmerhuggere som bodde på stulen.
Stulsbu ble delt mellom tre bruk: Nordigard Su-Strånd, Suigard Strånd og Stråndhaugen. Nordigard Su-Strånd hadde eget fjøs, mens de to andre delte et annet. Det gjaldt å få dyrene på beite så fort som mulig om våren, og etter hvert som grasset ble grønt ble dyrene flyttet i etapper fra gårdene og hjemmestulene, videre til vårstuler og langstuler. Dette var en nødvendig driftsform, og det ble fortalt om Heddal i 1826 at beitet hjemme på gårdene var så dårlig at det ikke holdt lengre enn til jonsok. Men heller ikke hjemmestulen ga fôr nok. Derfor måtte bøndene ty til stuler så langt borte som fjella i Hjartdal og Tinn, opptil 10-12 mil hjemmefra. Stulsbu ble brukt helt frem til Ingeborg Roheim ga seg på 1960 –tallet. I dag er det stille på det som måtte være igjen av gamle stuler. Med kunstgjødsla som kom på begynnelsen av 1900 –tallet økte kulturbeitedyrkingen og vi fikk et strukturskifte der hjemmebeite og meieri kom seirende ut, mens stulsbuene råtnet ned, og vollene grodde til.

Collapse text

Aakreløa kom på plass i 1954. 900 kroner ble gitt for bygningen, i tillegg kom stokker for 200 kroner til nødvendige utskiftninger. Låven eller loo var på den tiden eneste bygget som sto igjen på Aakre, bygget i 1770, og sto i veikanten midtveis mellom Stivi og Brekke. Dette er en vanlig låvetype, en såkalt køyrelåve eller treskelåve, med lagerrom eller lugu på hver side. Her lagret man høyet, og for kornet før det ble tresket. Bygg og hvete på den ene siden og havren på den andre. Oppå høyet ble kornbanda lagt i ringer, tett i tett med toppen inn. Dette var for at musene ikke skulle forsyne seg før treskingen kom i gang.
Gulvet i treskelåven måtte være tett, for det var her treskingen ble gjort. Det samme gjaldt endeveggen. I andre enden av treskelåven var det et hull i gulvet der agnene ble sopa ned i underlåven.

Collapse text

Reisjåfjoset
I jula 1948 kjøpte museumslaget et fjøs i Reisjå i Tuddal. Prisen var 200 kroner. Fjøset fra 1730 hadde tre vegger da det ble solgt står det bygdeboka. Når vi ser på bygget avsløres fort at mye tømmer er skiftet ut. Fjøset er det mest utsatte bygget på en gård, våt avføring og rå damp fra dyrene tærer på tømmervirket. Da fjøset sto ferdig, hadde prisen kommet opp i 10 000 kroner. Reisjåfjoset har sengeplass for budeia oppe på veggen. Neppe noe husvære å kose seg med. Det er usikkert om tjenestejenta bodde her permanent, eller om det bare var i forbindelse med fødsler.

Collapse text

Su(d)-Gvåla
Selvsagt måtte hesten ha sin egen bygning, og i 1951 ble stallen så Su-Gvåla gitt til bygdetunet. Men det var mye arbeid med å få satt i stand det gamle bygget fra 1750. Den siste eieren på Gvåla døde i 1916, og hadde derfor stått ubrukt i mange år. Stallen er slik den vanlig ble bygget i bygdene her omkring. Ett rom for hestene, med et høytrev over, som er trukket ut over inngangen. Fôret ble bært opp ei trapp til trevet og kastet ned til hestene gjennom ei glugge i etasjeskilleren. Når de kjørte inn høyet, skilte de ut det beste høyet til hesten. Hesten var viktig i gårdsdriften, og måtte ha god mat. På denne tiden var det vanlig å bruke døra når stallen skulle «møkkes».

Collapse text

Fyrileivstugo er i sammenlignet med de andre byggene på tunet, et nybygg å regne. Det var Didrik Kongshem som hadde slekta si fra Hem i Sauherad som fikk bygget «Kongshemstugo» i 1930. Bygget skulle vøre en hyllest til den gamle byggeskikken og til sine forfedre. Kongshem eide også Longvik i Rauland, hvor han hadde lagt ned mye penger i restaurering av bygninger.
Fra stua ble bygget i 1930, som en speilvendt kopi av stua på Øvrebø i Hjartdal, til den kom til bygdetunet i Heddal i 1989, sto den på Voksenåsen i Oslo, hvor han hadde bygget et Telemarks -tun. Men da enka etter Didrik, Edith Kongshem ikke lengre hadde ork til å passe på stua, fikk Olav Smedsrud tilbudet om å kjøpe huset. Smedsrud er barnebarnet til rosemaler og treskjærer Olav Fyrileiv fra Heddal som har innredet og rosemalt «Kongshemstugo», og det var i forbindelse med hans arbeid med å kartlegge Fyrileiv sine arbeider i denne stua han fikk tilbudet. Spørsmålet var nå om stua hadde antikvarisk verdi? Dessuten var det en del vedlikeholdsarbeid som måtte gjøres. Etter en befaring av Fylkeskonservatoren og handverkere fra Norsk folkemuseum, var begge parter positive. Prisen var det ingenting å si på, 250 000 kroner mente Edith bygget var verd. Viktigere syntes hun det var at stua kom «hjem» til Heddal. Med Olav Smedsrud i spissen ble ei arbeidsgruppe bestående av personer i lag og foreningslivet i Heddal satt ned for å se på det videre arbeidet. De fikk med seg bedrifter, enkeltpersoner og entreprenører til å støtte både økonomisk og en god porsjon dugnadsånd. Et kunstlotteri der flere kjente kunstnere sørget for gevinster var også til uvurderlig hjelp. Kontrakten med Edith Kongshem ble skrevet i 1986. I september 1989 var arbeidet gjort, og stua byttet navn fra «Kongshemstugo» til «Fyrileivstugo». Noen år senere ble stua formelt overført til Heddal og Notodden museumslag. I seinere tid har museumslaget kjøpt både en kubbestol og slagbenk laget, skoret og rosemalt av Fyrileiv. Stua er et flott minne over Olav Fyrileiv og den gamle rosemalekulturen som hadde sin storhetstid på 1700 –tallet. Fyrileiv som hadde en aktiv karriere på 80 år, var en viktig tradisjonsbærer av denne gamle folkekunsten. Olav døde i 1975, 100 år gammel.

Collapse text