LEK
Barn med hjul og pinne fra Skjeberg i Østfold ca 1930.
Ukjent/Østfold fylkes billedarkiv
Det barn har lekt mest gjennom tidene, er lek uten spesifikke leketøy. Mye av dette er typisk utelek i større grupper. For eksempel forskjellige sangleker, hoppe paradis og tau, kaste på stikka, hatti eller lui, forskjellige balleker og gjemsel. Rolleleker som familie, politi og tyv, cowboy og indianer, butikk og bondegård, ble også lekt enten uten gjenstander eller med ting fra naturen som pinner, kongler og skjell. Det er også slike leker som blir hyppigst nevnt i memoarer.
I Jørgen Moes «Brønnen og tjernet» fra 1851, som er basert på Moes egne barndomserindringer fra Mo gård på Ringerike, leker Viggo og vennene både hauk og due og lui/hatti på skøyter.
«Stille dere på rad, nå vil vi hoppe!» sa han, og det gjorde de. De stablet hatter og luer, den ene ovenpå den andre, først tre i høyden. Dem hoppet hele raden over. Så fire, så fem, så seks, men for hver gang var det færre som kom over, og de som strøk den øverste luen med skøytene, måtte gå ut av leken og fikk bare lov til å se på. Til sist var det bare Per og Viggo igjen til å hoppe. «Legg luen din ovenpå!» sa Per, Viggo gjorde det. Men alle guttene ropte i munnen på hverandre at det hoppet kom ingen i all evighet over. – Per tok fart så det suste og hoppet til og – vips! Var han over, han strøk bitte lite grann over luen til Viggo, men den ble liggende. «Hurra for Per! Det var et mesterhopp!» ropte guttene «Det gjør Viggo aldri etter etter, han er for liten» sa en. Alarm var visst av samme mening, den pep og knistret og løp foran bena på Viggo som at den ville hinndre ham i å ta fart. Viggo merket at nå gjaldt det, og hjertet hans banket. Han jagde hunden fra seg med harde ord og satte til av all sin makt. Med det samme han i hvinende fart kom til hoppet, ropte Per med ett: «Stopp, stopp!» men Viggo lot seg ikke bløffe, han for over som en fugl, og det var tre tommer mellom skøytejernene og luen. Da stimlet guttene sammen om han og ropte «at Viggo var gutten sin egen, det fantes ikke den som tuktet ham».
Barn på kjelke i Ringerike.
Ukjent/Buskerud fylkesfotoarkiv
HVEM HADDE RÅD TIL LEKETØY?
Dukken Lille-Beate.
Bjørn Jhonsen/Buskerud fylkesfotoarkiv
Det var ikke alle som hadde råd til å kjøpe leker. Lenge var de aller fleste lekene laget hjemme, enten av barna selv, av eldre søsken, eller av foreldre og andre voksne. De færreste familier hadde råd til en dokke som Lille-Beate. Lille-Beate ble gitt til Beate Moe (f. 1811) på Mo gård i Hole. Mo var bygdas nest største gård, og familien satt godt i det. I boka «I brønnen og i tjernet» forteller Jørgen Moe om hvordan «Viggo» hogg hodet av Lille-Beate. At dette faktisk skjedde blir bekreftet av et brev lillesøsteren Olava skrev på sine gamle dager: «Sig dine Smaagutter at det er sandt at Jørgen hogg Hovedet av «Store-Beates» Dukke, men saa gikk han noksaa vigtig som en Prest foran Kisten da hun blev begravet.»
Ikke alle hadde råd til å kjøpe dokker, men det var mulig å å lage dokker hjemme av tre eller filler, og mange jenter har hatt glede av disse i løpet av oppveksten, selv om slike leker sjelden finnes i museenes samlinger. For de fleste barn har det å lage leker av naturmaterialer rundt seg vært det mest vanlige. For eksempel kunne de lage dyr av kongler eller skjell, og bruke dem til å lage gård med. Litt mer avanserte leker kunne for eksempel være å lage demninger og kvernkall i bekker.
Etter hvert ble kjøpte leker mer vanlige, men de fleste av dem var likevel utilgjengelige for folk flest. I 1950 tjente en industriarbeider rundt 2,50 kr i timen (tilsvarer 54,76 kr i dag). Det sier seg selv at en relativt billig lekebil til 9 kr (tilsvarer 156 kr i dag) ikke akkurat var innenfor rekkevidde. Lærdahls lekefabrikker begynte å lage de populære Anne-dokkene i 1953. Fra en annonse i Norsk Ukeblad i 1959 vet vi at den billigste Anne-dokka dette året ble solgt for 32,50 kr, noe som tilsvarer 459,14 kr i dag. I 1960 hadde arbeiderlønningene steget, og lå nå oftere rundt 6,50 kr pr. time (tilsvarer 91,54 i dag), men en Anne-dokke var fortsatt forbeholdt barn fra rikere familier.
Noen produsenter lagde leker i mange prisklasser. Nor-Lek Industri lagde for eksempel små lekebiler til 0,75 kr fra 1954 (tilsvarer 12 kr i dag), og disse bilene var det nok flere smågutter som hadde råd til. Nor-Lek lagde forøvrig også togsett til opptil 234 kr (tilsvarer 3 295 kr i dag), så her var det noe for alle prisklasser. Fra Lego kunne man også kjøpe både bittesmå sett til en billig penge, og store, dyre sett, og siden alle bitene kunne kombineres, har dette vært med på å gjøre Lego til den suksessen det har blitt.
LEKETØY OG KJØNNSROLLER
Kjønnsroller er en samling av normer og forventninger knyttet til det å være mann eller kvinne, gutt eller jente. Kjønnsrollene bestemmer gjerne tankemønstre, følelser og atferd. De gir også forventninger til hva man bør mene og interessere seg for.
Barn sosialiseres tidlig inn i de kjønnsrollene som er aktuelle i det samfunnet de lever i. Både barn og voksne står for denne sosialiseringen. I tillegg kommer påvirkning fra for eksempel bøker og filmer. Derfor blir kjønnsroller en del av et kulturelt tankegods som forandrer seg svært sakte.
Kjønnsroller spiller en rolle ikke bare i voksnes valg av leketøy til barn, men også i barns valg av leketøy. Dersom det blir sett på som skamfullt for gutter å leke med «jenteleker», så vil guttene i stadig større grad velge bort disse lekene etterhvert som de blir eldre. Men er det egentlig en vesensforskjell mellom en actionfigur og ei dokke? Fyller ikke disse to tingene egentlig den samme funksjonen i leken?
I kulturer der de voksnes kjønnsroller er sterkt adskilt, vil dette gjenspeile seg i hvordan barn leker. Leker barn får kan være en forberedelse til voksenrollen. Dermed blir babydokker sett på som en forberedelse til rollen som mor, mens miniatyrer av kjøkkenredskaper eller strykejern forbereder jenta på rollen hun får med å holde hjemmet i orden, og sørge for mat til familien. Gutter kunne også få slike leker, og det ser vi også i dag med verktøysett for barn, som først og fremst blir markedsført til gutter. En typisk historisk gutteleke som ofte dukker opp er imidlertid tinnsoldater. Dette gjenspeiler nok også hvilken klasse som kjøpte disse lekene. Middelklasse-foreldre var nok mer innstilt på at sønnene deres skulle bli offiserer i hæren enn på at de skulle snekre hus eller møbler.
Dette ser vi blant annet fra en anekdote fra Brontë-søsknenes barndom. I 1826 fikk den eneste gutten, Branwell, tolv tresoldater av faren deres. Den eldste av søsknene, Charlotte Brontë, beskrev det slik: «Branwell came to our door with a box of soldiers Emily & I jumped out of bed and I snat[c]hed up one & exclaimed this is the Duke of Wellington it shall be mine!! When I said this Emily likewise took one & said it should be hers when Anne came down she took one also.» De tolv tresoldatene var utgangspunktet for en fantasifull lek, som ble nedskrevet og «publisert» i bittesmå bøker skrevet for hånd av de fire søsknene. Disse bøkene danner nå utgangspunktet for studiet av barndommen til tre søstre som satte dype spor etter seg i engelsk litteratur.
DUKKEN «LILLE-BEATE»
Dukken Lille-Beate
Bjørn Jhonsen/Buskerud fylkesfotoarkiv
I 1851 skrev Jørgen Moe boken «I Brønden og i Tjærnet. Smaahistorier for Børn», som ansees å være Norges første barnebok.
Boken består av de fire småhistoriene «Dukken under Tjørnerosen», «Den flydende Ø», «Gamle Hans Grenader» og «Alarm», som er bundet sammen gjennom felles handlingsmønstre, tematikk og personer.
Hovedpersonene i boka er jenta Store-Beate, hennes dukke Lille-Beate og den ville og ganske uregjerlige storebroren Viggo Viking, som til slutt hogger hodet av dukken. Videre møter vi foreldrene deres, en barnepike, leieboeren Hans Grenader og hunden Alarm.
Boken har klare preg av erindringer fra Moes oppvekst på Mo gård. Den fikk flere gode anmeldelser og ble meget populær. Boken ble også utgitt i store opplag både i Storbritannia, USA og Tyskland.
I monteren ser vi dukken Beate, som opprinnelig var eid av Jørgen Moes søster Beate Moe, og har siden vært i familiens eie.
LEKETØYFABRIKKEN TRULS PÅ NAKKERUD
Sommerfugl som slår med vingene når den blir trukket bortover gulvet.
Bildet er utlånt av Nakkerud og Tyristrand historielag
I 1939 bosatte et kollektiv på 28 flyktninger fra Sudet-Tyskland seg på Nakkerud, der fagbevegelsen hadde skaffet dem lokaler på Engene. Kollektivet gikk i gang med produksjon av leketøy i tre, og allerede etter to måneder sendte de av gårde den første bestillingen på 150 sett leketøy til firmaet «Ingvald Nilsen» i Oslo.
På Nakkerud ble det laget gyngehester, biler, sjakkbrett, sparebøsser, vogner, vugger og andre treleker. Det var mennene i kollektivet som snekret leketøyene, mens kvinnene pussa, malte og pakka. Kunstmaler og gravør Georg Hans Trapp hadde den kunstneriske ledelsen av produksjonen. Leketøysfabrikken gikk så bra at de også måtte ansette lokale folk fra bygda for å ta unna alle bestillingene. På det meste var 30 ansatte.
Ved hjelp av bygdefolket, lensmann og prest slapp kollektivet unna søkelyset de første krigsåra. Men i løpet av årsskiftet 1942/43 ble Gestapo såpass pågående at de fleste måtte flykte til Sverige, mens andre ble arrestert og døde seinere i konsentrasjonsleire i Tyskland. Etter krigen vendte noen av de overlevende tilbake til Nakkerud og gjenopptok leketøysproduksjonen i noen år sammen med lokale arbeidere.
Pussing og pakking av leketøyene.
Bildet er utlånt av Nakkerud og Tyristrand historielag
Krokodille på hjul
Bildet er utlånt av Nakkerud og Tyristrand historielag
GYNGEHEST
Barn på gyngehest.
H.P. Nielsen & sønn/Buskerud fylkesfotoarkiv
Gyngehesten er omtalt allerede på 1600-tallet og har vært i bruk som leketøy helt frem til nå.
Gyngehester har blitt laget både svært enkelt og forseggjort. Leketøyet har derfor vært i bruk av både fattig og rik. Produksjon av gyngehester ble i løpet av 1800-tallet utvikla til svært naturtro utskårede hester med dekorering. Blant de mer velstående ble det vanlig å fotografere barn sittende på gyngehester.
Etter hvert ble gyngehestene også trukket med tekstil. Med økt leketøysforbruk på 1900-tallet ble det utvikla nye varianter av gyngehesten som lettere kunne masseproduseres, som hester på vipper med fjæring, karusellhester og etter hvert ulike elektriske gyngeapparater som biler og tog. Den tradisjonelle gyngehesten ble likevel ikke helt borte, og er fortsatt tilgjengelig for dagens barn. I tillegg til gyngehesten finnes det i dagens marked utallige ulike gyngedyr.
Barn på gyngehest fra Ask gods i Ringerike ca 1890.
Ukjent/Buskerud fylkesfotoarkiv
SPILL
Brettspill
Dave Photoz/Unsplash.com
Mennesker har spilt spill i flere tusen år. I løpet av 1800-tallet ble spill mer tilrettelagt for barn, både som læring og lek. Spillene var gjerne hjemmelaget av naturmaterialer som steiner og pinner. Rundt 1900 førte masseproduksjon til at flere typer spill som brettspill og kortspill kom på markedet. Mange av disse ble også spesiallaget for barn, som for eksempel billedlotto.
Varianter av Ludo har blitt spilt i flere hundre år. Den moderne varianten av Ludo kom i produksjon og salg i Norge rundt 1900.
Sportsspillet som er utstilt her er et eksempel på et brettspill for barn, hvor brikker flyttes ved hjelp av terningkast. De ulike feltene på brettet forteller hva spilleren skal gjøre videre.
Kortspillet «Firekort» har vært populært lenge. Spillerne samler fire og fire kort, som er tematisk like, ved å trekke kort fra motspillerne etter tur. Her har vi stilt ut to firekortspill: ett med fugler og ett med planter.
Eneboerspill er et enmannsspill i likhet med kabal. Målet med spillet er å stå igjen med kun én pinne i hullet i midten. Pinnene blir fjernet ved å bli hoppet over av en annen pinne.
Spillmarkedet har hatt en enorm vekst og utvikling de siste tiårene. I dag finnes det utallige spill i ulike varianter tilpasset alle aldere og interesser.
BYGGEKLOSSER
Fargerike treklosser
Michal Bozek/Unsplash.com
Klosser er et gammelt og viktig lekemateriale. Klosser av tre har vært tilgjengelig for de fleste. Det kunne være fra egen avkapp eller avkapp fra de mange sagbrukene. Etter hvert ble mer standardiserte klosser i geometriske former laget for salg. Disse kunne også i noen tilfeller være malt eller dekorert med bokstaver, bilder eller mønster.
Med byggeklosser av tre har barn i flere hundre år kunnet slippe fantasien løs og bygge de mest fantastiske byggverk, enten alene eller sammen med andre barn. Byggeklosser av tre i geometriske former, og gjerne i et stort fargespekter, er fortsatt å finne i dagens leketøysmarked.
I løpet av 1900-tallet utvikla byggeklossene seg til plastvarianter og til verdens mest kjente og populære byggeklosser – LEGO. LEGO finnes nå tilpasset alle aldere og nivåer, fra spedbarn til voksene. I tillegg har LEGO utviklet en stor mengde tema-pakker, som dekker de flestes interesser. Dette inkluderer også lisensierte serier som Harry Potter, Star Wars og Frost. LEGO ble raskt veldig store og åpnet allerede i 1968 det første Legoland, en fornøyelsespark med detaljerte modeller av miniatyrbyer som utelukkende er bygget av LEGO-klosser.
BILER
Tomtebil
Jon Grundseth/Buskerud fylkesfotoarkivMuseene i Akershus
Hjemmelaga trebiler, og også tråbiler som seinere fikk navnet Ola-bil, opptrer i memoarer fra mellomkrigstida. Trebilene ble laget hjemme, av lokale snekkere eller leketøysfabrikker som Truls på Nakkerud.
Fra slutten av 1800-tallet ble det produsert lekebiler av pressa blekk i England. Disse ble ikke særlig utbredt i Norge. Støpte miniatyrbiler fra kjente merker som Meccano og Matchbox ble produsert i USA rundt 1900, men kom til Norge først i mellomkrigstida. På 50-tallet produserte Lærdal leketøysfabrikk de første plastbilene. Tomtebilene ble veldig populære på 60 og 70-tallet. Det ble solgt 100 millioner Tomtebiler til 110 forskjellige land.
Produksjon av lekebiler har vokst fra unikt håndverk til verdensomspennende industri. Både tre, tinn, jern, stål og plast, har vært brukt i lekebilproduksjon. I dag er lekebiler av plast mest utbredt. De er enkle å produsere, med fine detaljer til lav pris. I dag kan også lekebilene fjernstyres. Elektriske plastbiler hvor barnet kan sitte oppi og selv kjøre ved å tråkke på «gasspedalen», er dagens variant av Ola-bilen.
Lekebiler
Jeong Pei/Unsplash.com
Barn med trebil fra 50-tallet i Oslo.
Bjørn Paul Johnsen/Buskerud fylkesfotoarkiv
FORBREDENDE LEKER
Lekekjøkken
Harry Groat/Unsplash.com
Barn leker ofte leker hvor de tar på seg voksenroller, som for eksempel «mor, far og barn», og de liker å herme etter de voksnes gjøremål. Samtidig er voksne opptatt av at barn skal læres opp i det som regnes som viktige ferdigheter som de kommer til å trenge senere i livet. Dermed får vi en egen kategori leker som vi kan kalle for «arbeidsforberedende leker».
Disse lekene er ofte sterkt kjønnsdelte. Jenter får strykejern, lekekomfyrer, sy-utstyr og lignende, mens gutter får tinnsoldater eller verktøysett. At gutter tidligere skulle forberedes til rollen som krigere ser vi for eksempel fra en grav fra perioden før vikingtiden. I grava lå det et lite sverd. Røntgenbilder av sverdet viste at det ikke hadde eggestål, altså var det ikke et sverd for kamp. I grava var det også en liten spydspiss og en liten stekepanne.
Tidligere var det mange av de vanlige arbeidsoppgavene i en husholdning som krevde stor grad av teknisk kunnskap. For eksempel det å stryke klær uten et elektrisk strykejern. Det var forskjellige måter å lage strykejern på. De første strykejernene var massive jern uten noen indre varmekilde. De måtte varmes over ilden, eller på en ovn. Det krevdes erfaring både for å varme det uten å få sot eller aske på det, og for å vite når det var passe varmt. Ved å gi småjentene strykejern som kunne brukes, kunne de begynne å lære seg den nødvendige teknikken allerede som små.
KOSEDYR
Drawing the line in Mississippi Av Clifford Berryman.
Kosedyr er en relativt ny type leke. De første kosedyrene dukket opp på slutten av 1800-tallet. I Tyskland startet Margarete Steiff med å lage elefant-formede nåleputer, men de viste seg å være populære for barn å leke med, så hun gikk over til å produsere kosedyr. Teddybjørner har vært populære siden starten av 1900-tallet. Teddyen ble oppkalt etter den daværende amerikanske presidenten Theodore Roosevelt. Roosevelt hadde vært på jakt i Mississippi i 1902, men det var dårlig med vilt. Guidene hans fanget en bjørnunge så presidenten skulle få noe å skyte. Han syntes dette var usportslig, og nektet å skyte den. Det ble laget en vitsetegning fra jaktturen, som igjen inspirerte Morris Mitchom til å lage en bjørneleke. Både teddybjørner og andre kosedyr er fortsatt svært populære, og selges i stort antall over hele verden.
VINTERLEKER
Barn på kjelke i Ringerike
Ukjent/Buskerud fylkesfotoarkiv
En form for skøyter har vært populært blant barn i flere hundre år. På slutten av 1800-tallet var det vanlig med en trestokk med et innfelt jernblad, gjerne et gammelt ljå-blad. Trestokken hadde hull til reimer så den kunne festes til skoen. På begynnelsen av 1900-tallet ble skøyter med flatt understell tatt i bruk. Dette ble ansett som fint utstyr, og var ikke allemannseie.
Ski til de aller minste barna var oftest hjemmelaga av for eksempel tønnestaver. Eldre barn fikk gjerne ski laget av en lokal skimaker. Rundt 1900 gikk de fleste over fra vidjebindinger til bindinger med tåjern og tåreimer. I dag har skiene utvikla seg til spesialutstyr også for barn.
Kreative barn har brukt mye som akebrett, for eksempel oljefrakker og reklameskilt av blikk. Trekjelkene med jernbeslåtte meier var opprinnelig arbeidsredskap for voksne, brukt for frakt. Disse var gjerne 5 meter lange, og var derfor også populære som akebrett fordi det var plass til mange barn samtidig. Etter hvert ble mindre kjelker utvikla som leketøy.
Nå har mange akebrett fått rattstyring og brems. De fleste blir laget av enten plast eller metall og kommer i utallige farger og utforminger.
DUKKER
Barbiedukke
Sandra Gabriel/Unsplash.com
Dokker er sannsynligvis blant de eldste leketøyene. Det er funnet dokker i egyptiske graver, som er rundt 4000 år gamle. Dokker ble tidligere laget av materialer, som tre, halm, siv, stoff og skinn. De overlever derfor sjelden til våre dager. I tillegg har tredokker og filledokker vært leketøy for de lavere klassene helt frem til vår tid, derfor har de ikke blitt sett på som verdifulle, og få har blitt levert inn til museer.
Vi kjenner til kommersiell produksjon av dokker helt tilbake til 1400-tallet, da de første dokkemakerne ble registrert i Nürnberg i Tyskland. Lenge var porselen det viktigste materialet til kommersiell dokkeproduksjon. Porselenshoder, eller ferdigsydde dokker med porselenshode, ble importert til Norge fra Tyskland og Frankrike på 1800-tallet, men veldig få hadde råd til sånne dokker. Etter 2. verdenskrig var det mangel på det meste i Norge, og det ble forbudt å importere luksusvarer, som dokker. Etterspørselen var stor, og det ble startet mange dokkefabrikker rundt i landet. Fabrikkene ga ikke bare sysselsetting til arbeiderne på fabrikken; mange husmødre kunne spe på familieøkonomien ved å sy dokkeklær på akkord. Mange av disse fabrikkene fortsatte å produsere dokker i mange år, men da tollmurene ble fjernet i 60-årene, ble ble de utkonkurrert av billige dokker fra andre land, og det ble vanskelig for de norske fabrikkene å klare seg i konkurransen. I dag er de fleste dokker laget av vinyl, og de blir produsert i land i Asia.
VESLE_HELGA
Dette er Vesle-Helga!
Jeg fikk henne da jeg var et par år gammel, av noen Oslo-damer som var på besøk hos oss. De første årene hadde hun et mer baby-lignende hode. Hun fikk god omsorg og stadig pleie, men på tross av det (eller kanskje nettopp derfor) ble det en del slitasje. Det er et lite hull i nesetippen, og en natt katten vår hadde lekt med henne, hadde han fått en klo inn i hullet og revet ut hele ansiktet! Det ble gråt, gråt og gråt! Jeg var jo så glad i katten, men da var jeg ikke helt blid på ham. Mor (som var ypperlig dukkedoktor) fikk ikke tak i helt riktig hode til henne, men jeg var så glad dukken var hel igjen. Hun fikk fortsatt all mulig omsorg, og fikk med tiden et nytt hull på nesen!
Hilsen Helga Aanstad (f. Syversen 1921)
DUKKEBUFFET
Denne lille dokkebuffeten ble laget på slutten av 1860-årene. Snekkeren som laget den var ansatt ved Brødrene Hals Pianofabrikk, og av kvaliteten på håndverket kan man se at han var en virkelig mester i sitt fag. Han blir bare kalt «snedker Henriksen» i lappen som følger med buffeten, og der får vi også vite at hans kone Helene var barnepike (kalt «dada») for jenta som en gang fikk denne buffeten i gave. Hun satte tydeligvis stor pris på den, og ga den senere videre til sønnen sin, Lars.
DUKKEHUS
De første miniatyrhusene var ikke leker, de var en måte for rike mennesker å vise frem hvor rike de var. I løpet av 1700-tallet ble miniatyrhus for barn stadig mer vanlig, og den mest populære typen var Nürnberg-kjøkkenet, et lite kjøkken som var svært godt utstyrt med miniatyrversjoner av kjeler og boller. Et slikt enklere dokkehus var noe en middelklasse-familie kunne ha råd til, mens de rikeste investerte i dokkehus med mange rom til døtrene sine. Det var meningen at husene skulle ha en opplærende effekt, og forberede jentene på deres kommende rolle som overhode for en husholdning. Det eldste dokkehuset vi kjenner til i Norge er et som ble kjøpt av godseier Jacob Aall, fra siste del av 1700-tallet.
Dokkehus og dokkekjøkken er leker tiltenkt jenter, men det var ingenting som hindret brødrene i å delta i leken rundt dokkehuset. Charles Dickens skriver i et av sine essays om lekene han lekte med som liten, og her bruker han uforholdsmessig stor plass til å beskrive dokkehuset, så det er tydelig at det var en viktig leke for han.
Utover 1800- og 1900-tallet ble dokkehus billigere, de var ikke lenger håndlagde miniatyrer, men masseproduserte gjenstander laget av billige materialer. Imidlertid kan et pent dokkehus fortsatt lett koste over 1000 kr, og inventaret kommer i tillegg, så dette er fortsatt en type leketøy som er forbeholdt de med plass og penger.
Order this image
