Byens ansikt - Arkitektur i Porsgrunn

Meieritorget, ca. 1910. Til høyre lå "Friisebutikken" med både delikatesse og kortevarebutikk. I 1912 ble lokalene overtatt av kinoen Kveldssol, Porsgrunns første kino. I dag holder rammemaker Midgaard til her. Meierigården er tegnet av arkitekt Haldor Larsen Børve og ble oppført i 1901. I dag huser bygget blant annet ungdomstilbudet Bakgården og aktivitetssenteret. Fotograf: John E. Nielsen.


Sommeren 2007 feiret Porsgrunn Kommune at det var 200 år siden Porsgrunn fikk kjøpstadsrettigheter.

I den forbindelse ble det utgitt et hefte om byen og det bygningsmiljøet vi omgir oss med. Dette både for å belyse lokalhistorien, og da særlig byens arkitektoniske historie, men også som en del av skolereformen «Kunnskapsløftet», som fremhever at elever skal lære mer om arkitektur og design, ulike stilarter og bymiljø.

Bak heftet sto daværende konstituerte kultursjef, Geir Skodvin, forfatter Eli L. Haugland og Else M. Skau, styreleder for Fortidsminneforeningen, avd. Telemark.

På dette hollandske sjøkartet fra 1583/84 er Polschegronden inntegnet. Det er det eldste skriftlige belegget vi har for stedsnavnet Porsgrunn. Originalen tilhører Nasjonalbiblioteket.

Fem store gårder, Bjørntvedt og Østre Klyve i Solum, Østre Borge i Gjerpen, samt Jønholt og Bjørntvedt i Eidanger, var sannsynligvis dyrket opp i jernalderen. På disse gårdenes grunn er det byen Porsgrunn seinere er bygd. Det tidligste belegget for navnet Porsgrunn (Polschegronden) finner vi på et hollandsk sjøkart fra 1583/84. (Se bildet over.)

Porsgrunns historie som handelsplass går 3 - 400 år tilbake da tømmer- og trelasthandlere fant tomtene langs Porsgrunnselva nyttige som lasteplasser. Særlig trelasteksporten til Holland og England betydde mye for etableringen av ladestedet Porsgrunn. At Langesund tollsted (som lå i Skien fram til 1652) ble flyttet til Porsegrunden (der sjøfartsmuseet ligger i dag) var av stor betydning for fremveksten av Porsgrunn som by. Flere utenlandske handelsmenn og familier slo seg ned i byen tidlig på 1700-tallet og bygde sine praktfulle bygårder. De bidro også til å reise byens vakre trekirker rundt 1760.

Kirkene er fortsatt i behold på vest- og østsida av elva. På denne tiden var Porsgrunn en trelast- og sjøfartsby. Omkring 1700 hadde noen av de lokale jernverkseierne og trelasthandlerne begynt å eksportere varer med egne skip. Et hundreår seinere hadde de en flåte av seilskip som opererte mot alle byens eksportmarkeder rundt Nordsjøen. Porsgrunn fikk bystatus i 1807. Etter at England hadde akseptert fri skipstrafikk midt på 1800-tallet, ga det nye muligheter. Rederne fikk frakter, og bygging av skip i byen og omegn skjøt fart. Helt opp til første verdenskrig (1914 - 1918) drev byens redere en betydelig seilskipsflåte på Atlanterhavet.

I 1908 var Porsgrunn den største seilskipsbyen i landet. Men denne satsingen på seilskutene førte etter hvert til redernes fall. Man fulgte ikke med i tiden. Bare noen få skipsredere fornyet seg og gikk videre med damp- og senere motorskip. Flere redere investerte opptjent kapital i landbasert virksomhet. Det ga grunnlaget for en større industrioppbygging sist på 1800-tallet. I 1858 kom mekanisk verksted, i 1883 brynesteinsfabrikken Norrøna og i 1887 laget porselensfabrikken de første serviser. Næringsmiddelindustrien dukket opp i form av meieri, margarinfabrikk, tobakkspinneri og en gjær- og spritfabrikk som sørget for at danskene mistet sitt monopol på gjær til norske bakerier.

Etter hvert vokste industribyen Porsgrunn til betydelig størrelse. Med Norsk Hydros etablering på Herøya i 1928, fikk Porsgrunn og omegn landets største industrikonsentrasjon. Da var allerede smelteverk, skipsverft, elektronisk industri og et større metallverk i gang i byen. Mest kjent ble porselensfabrikken som landets eneste sådanne. Industrien skapte arbeidsplasser og alminnelig velstand etter datidens forhold. Den skapte også behov for kompetanse, og industriledere tok initiativ til landets første tekniske fagskole. Skolen ble senere en viktig brikke i universitetsmiljøet på Kjølnes.

Fra «Vandring i industribyen Porsgrunn» – gjengitt med tillatelse av Kjell Ivar Brynsrud, samt upublisert notat av Ole Georg Moseng.

Crøgerlia og Sundjordet/Tollbodøya sett fra kirketårnet i gamle Østsiden kirke, ca. 1910. Av murarkitekturen ser vi at bildet er tatt etter brannen i 1905, mens trehusene viser hvor brannen stoppet. Ukjent fotograf.


Måten folk til enhver tid har bygd sine hus på kaller vi byggeskikk.

Byggeskikk endrer seg over tid. Vi får impulser fra fremmede land når vi reiser. Andre stiler og byggetradisjoner blir tatt med hjem og tilpasset norske forhold. Derfor får vi variasjoner og en egen lokal byggeskikk for hvert enkelt sted. Byggeskikken gir stedene sin karakter.

Opp gjennom hele historien er det flere faktorer som har bestemt hvordan byggeskikken til enhver tid skulle bli:

• Beliggenhet og klima
• Husets funksjon, dvs. hva det brukes til
• Tilgjengelige materialer
• Verktøy og bygningsteknikk
• Økonomi
• Nye oppfinnelser som for eksempel grue, ovn, vindusglass, elektrisitet osv.
• Forbilder, «mote»

Kunnskaper om byggeskikk og byggeteknikk blir overført fra generasjon til generasjon. Sønn lærer av far og datter av mor osv. I tillegg lærer man av feilene og finner på stadig nye og bedre løsninger. Slik får vi en gradvis utvikling.

Michel Seylmagers hus (øverst t.v.) er oppført i slutten av barokken. Bygningen har skjevrøstet gavl som vender ut mot elva. Bildet til høyre er av Tollboden. Vinduet til høyre er felt inn i vegglivet (barokkpreg), mens vinduet til venstre ligger i flukt med panelet (rokokkopreg). Inngangssportalen på Tollboden (nede t.v.) har sitt forbilde i italiensk barokkarkitektur. Prestegården (nede t.h.) med uthusfløyene er også et barokkanlegg. Begge bygningene befinner seg på Bymuseet og tilhører en gruppe bygninger som var typiske for Porsgrunnsarkitekturen på 1700-tallet. Arkitekt Wilhelm Swendsen kaller dem til og med for «Porsgrunnshus».

Barokk: Opprinnelig skjellsord, fra det spanske barocco: buklet perle

Europa: 1580 – 1720
Norge: 1650 - 1760

Kjennetegn: Høye helvalmede tak eller saltak, skjevrøstet gavl. Svulstig og rikt profilert listverk, profilert tømmer-mannspanel. Buede overstykker.

Byggeskikk og bygningspraksis fra periodene før barokken (1600-tallet) finner vi ingen rester av i Porsgrunn. Byen har kun spredt bebyggelse på slutten av 1500-tallet, hovedsakelig gårdsbruk. Den eldste bygningen vi kjenner til er Eidanger kirke, som ble oppført på midten av 1100-tallet.

Italia er opphavslandet til barokken. Der var det mange store bygninger, som slott og kirker, som skulle bygges. Stilen forflyttet seg nordover i Europa. Gjennom trelasthandelen hadde vi kontakt med Danmark, England, Frankrike og Nederland og fant oftest forbildene der. Mot slutten av 1600-tallet kom trelasthandelen for alvor i gang her i distriktet. London brant i 1666, og trengte tømmer til gjenoppbyggingen. Det ble etablert skipsverft langs kysten og skipsfarten økte kraftig utover 1700-tallet.

Den betydelige trelasthandelen på 1700-tallet skapte stor velstand for borgerskapet i Porsgrunn. Overskuddet fra trelasthandel og skipsfart ble benyttet til privat forbruk og bygging av staselige boliger. Disse bygningene ble også benyttet i næringsvirksomhet. Fra denne perioden har vi svært få bygninger bevart i Porsgrunn, kun kirkene, Michel Seylmagers hus, prestegården og tollboden (på bymuseet). Men disse bygningene har også trekk ra seinere stilperioder (slik som rokokko og klassisismen) som kommer som en naturlig følge av seinere ombygginger. Seilmakerhuset er antatt oppført i 1750-60.

Inngangsportalen på prestegården og tollboden har sitt forbilde i italiensk barokk-arkitektur. Det var viktig å understreke perspektivet, og de skrånende flatene inne i portalen får oss til å tro at portalen er dypere enn den egentlig er. Likeledes er bygningene strengt symmetriske rundt en midtakse.

Prestegårdsanlegget med hovedbygning og fløybygninger rundt et lukket tun er i sin form et typisk barokkanlegg som det fantes en rekke av her i distriktet tidligere, bla. Nedre Frednes, Hammondgården og Kammerherregården som lå der dagens rådhus ligger. Denne måten å organisere uthusene rundt et lukket tun er nok inspirert av den danske byggeskikken med tre- og firelengede gårder.

Rokokko: Av «rocaille» som betyr uregelmessig, kunstig oppbygget klippe.

Europa: 1720 - 1770
Norge: 1760-1790

Kjennetegn: Ligner mye på barokken, men er mer «planteaktig» og spinklere i formen. Rikt dekorerte inngangsdører. Søylemotiver i fasaden. Høye helvalmede tak. Skjell ofte brukt som dekor. Vinduene har ofte 2 rammer med 2 ruter i bredden og 3 - 5 ruter i høyden.

Skipsfart, trelasthandel, gruve- og jernverksdrift blomstret i Grenland på denne tiden. Folk reiste fra bygdene til byene for å finne seg betalt arbeid. Folketallet økte.

Bebyggelsen i Porsgrunn var grovt sett konsentrert i tre klynger; Vestsida, Tollbodøya (Porsegrunden) og ved Osebro. Mellom tollboden og Osebakken lå de store patrisiergårdene med sjøhus og lasteplasser ned til elva. De mest velstående handelsborgerne og skipsrederne bygde sine lystgårder og sommerboliger utenfor byene. Dette finner vi eksempler på også her i området, hvor Nicolai Benjamin Aall fikk bygd lystgården Roligheten på Gaasegrunden like sød for byen. Denne lystgården er revet for lengst, men navnet finnes fremdeles i gatenavnet Roligheten på Herøya, der smelteverket til Eramet ligger.

Den vanlige sjømann, småbruker og deres familier bodde fortsatt i en enkel stue, men hadde nå grue med skorstein. Planformene fra barokkperioden ble fortsatt brukt. Det er få spor av rokokko her i distriktet ut over detaljer. Det typiske rokokkoskjellet ble for eksempel brukt på gamle Østsiden kirke og på interiør i kirken.

Prestegården på Bymuseet - som i sin struktur med uthusfløyene er et barokkanlegg - fremstår i detaljeringen som et rokokkoanlegg.

Europa: 1760 – 1800
Norge: 1780 - 1810

Kjennetegn: Antikkens formspråk tas opp igjen. Streng og regelmessig. Markante søylemotiver. Ofte gavlmotiver på fasader, over vinduer og dører. Hel- eller halvvalmet tak. Smårutede vinduer, (torams ofte med 2 x 4 ruter i hver ramme). Imitasjon av steinhus med bruk av sluttstein og hjørnekvadre.

Klassisismen er en overgang til empirestilen. Etter at utgravningene av Pompei i Italia begynte midt på 1700-tallet økte interessen for den gamle romerske og greske arkitekturen. Kunnskapen ble spredt over hele Europa. De antikke stilelementene ble igjen brukt. Dette var en reaksjon på barokken og rokokkoens svulstige formspråk. Kalles også Louis-seize stil etter den franske kongen Ludvig 16. Den franske revolusjon i 1789 falt sammen med opplysningstiden. Streben etter fornuft, målrettet arbeid og enkle dyder preget tiden. Dette kan vi gjenfinne i den nøkterne arkitekturen.

I vårt distrikt får klassisismen sitt eget uttrykk, kalt Skiensfjordklassisismen.Forbildet var steinhusene ute i Europa, og kanskje særlig København. Symmetri var viktig og midten av huset ble gjerne framhevet med en hovedportal. Selv på trehuseneble hjørnene markerte med imitasjoner av hjørnekvadre og vinduene utstyrt med 15 trekantede gavler. Typisk for Skiensfjordklassisismen er den tilsiktede kontrasten mellom kraftig og helt slett kledning og de ulike skyggevirkningene dette gir. De som kunne klare det økonomisk, kledde gjerne husene sine med liggende panel. Bruungården (Storgt. 169) på Osebakken, er en typisk representant for Skiens-fjordklassisismen. Skipper Lunds hus på bymuseet har også trekk fra Skiensfjordklassisismen utvendig, selv om grunnplanen har langt eldre trekk.

Byen vokste ut fra de tre tidligere omtalte klyngene. Bygninger brukt i næringsvirksomhet, slik som skipsfart, trelast og handel lå nærmest elva som var den viktigste ferdselsåren. De store patrisiergårdene, med hovedbygning og fløyer med uthus, lå på flatene bakenfor (med fasaden vendt mot hovedgata som i all hovedsak gikk der dagens Storgate går). Boligene til arbeidsfolk, slik som sjøfolk og trelastarbeidere, lå lenger borte på høydene langs elva. Denne strukturen kan vi ennå skimte, de gamle småhusene ligger fremdeles på Helleberget, Kirkehaugen, Sundjordet og til dels i Ligata på Osebakken og i Bråten.

Empire
Europa: 1800 – 1815
Norge: 1805 – 1835

Senempire
Europa: 1815 – 1850
Norge: 1835 - 1870

Kjennetegn: Hel- eller halvvalmet tak. Ofte liggende panel. Markering av horisontale bånd (etasjeskiller). Hjørnekvadre og gavlmotiver. Vinduene er gjerne torams vinduer med tre ruter i hver ramme.

Empire betyr keiserdømme, og stilen knyttes til Napoleon Bonaparte. Stilen er en videreføring av klassisismen, men uttrykksformen blir tyngre og mer pompøs. Fortsatt er europeisk steinarkitektur forbildet og bygningene males for i størst mulig grad å imitere hus av stein. Det blir mulig å produsere større glassflater og dette fører til at det typiske empirevinduet (i mindre boliger) er et torams vindu med tre ruter i høyden i hver av rammene. Man begynner i større grad å legge vekt på den horisontale inndelingen av huset, i motsetning til i tidligere perioder.

I Roma gravde man på denne tiden fram ruinene fra keisertiden. De klassiske bygningselementene ble beundret og brukt av Napoleon. Her hjemme skapte Napoleonskrigene, som herjet i Europa fra 1792 til 1815, fattigdom og matmangel. Danmark/Norge deltok i krigen fra 1807-1815 og ble derfor utsatt for en engelske handelsblokade. Kombinasjonen blokade og dårlige avlinger flere år på rad skapte uår. Porsgrunn fikk kjøpstadsrettigheter/bystatus i løpet av denne perioden, nemlig i 1807. Norge løsrev seg fra unionen med Danmark og vedtok sin egen grunnlov i 1814, men ble samme år tvunget i union med Sverige. En rekke av de store handelsfamiliene i Porsgrunn gikk konkurs, og det var først etter 1840 (etter at det ble fri handel på verdenshavene) at trelasthandel og skipsfart tok seg opp igjen. Kårene for den enkelte familie, både arbeiderne og de mer velstående, ble gradvis bedre.

En rekke mindre arbeiderboliger ble bygget i denne perioden bl.a. på Sundjordet og på Kirkehaugen. På et Porsgrunnskart fra 1811 er sistnevnte område merket som «Arbeidsfolks huuse». På Kirkehaugen og Helleberget finner vi flere representanter for de små husene i empirestil. De fleste av dem er (naturlig nok) enten ombygd eller påbygd i seinere tid.

Storgt. 167 ved Osebro, er blant Porsgrunns flotteste empirebygninger. Den fikk sin nåværende utforming i 1830, men de eldste delene av gården er langt eldre. Gården har lagerrom i kjelleren, med dører direkte ut mot Lilleelva, butikklokaler i 1. etg. og boligarealer i de øverste etasjene. Vauverts gård, Storgt. 174 (der Galleri Osebro og Kafe K ligger) er mer typisk for senempiren (eller biedermeier som den også kalles). Løvsagarbeidene over vinduene og hjørnepilastrene er typiske for denne perioden som er en overgangsperiode mot sveitserstilen. Mens sveitserstilen tok over på landsbygda allerede fra 1850-tallet, ble byborgerhus bygget i senempirestil helt opp til 1870-årene i mange norske byer, også i Porsgrunn.

Vauverts gård er også en forretningsgård, der fløyene i sin tid var brukt som lager/ forretningslokale i forbindelse med utrustning av seilskuter og bygningen mot gata var bolig og butikk.

Europa: 1830 – 1890
Norge: 1840 – 1920

Kjennetegn: Halvannen til to etasjer. Stort takutstikk ofte med synlige sperreføtter og kryss/ avstivere i gavlen. Etasjeskiller markeres med båndgesims. Løvsagarbeider/ snekkergleder. Glassverandaer. Krysspostvinduer med fire rammer.

Sveitserstilen ble importert til Norge fordi mange nordmenn tok arkitektutdanning i Tyskland. Stilen er inspirert av byggeskikken i de tyske alper. I Norge hadde vi en lang trehustradisjon, og tok fort til oss den nye stilen.

Fra 1850-tallet opplevde den internasjonale skipsfarten en voldsom oppblomstring, i og med at navigasjonsakten» oppheves og det ble fri handel på verdenshavene. Norge seiler opp som en tor sjøfartsnasjon. Det bygges mange skuter på en rekke verft langs Porsgrunnselva. Mange av disse skutene inngår seinere i flåten til porsgrunnsredere. En stor del av Porsgrunns befolkning er tilknyttet verfts- eller sjøfartsnæringen.

Store og små sveitserhus ble bygd midt i sentrum og i boligstrøkene rett utenfor slik som på Helleberget, Kirkehaugen, Sundjordet og på Osebakken. Her ligger små senempire- og sveitserhus på rekke og rad. Ofte er de bygd som midtpipehus i halvannen etasje.

Husene ble utstyrt med «pynt» både rundt vinduer og dører og husene fikk større takutspring. Takhøyden ble større slik at loftet kunne innredes med soverom.

Lafteteknikken, som hadde vært brukt i småhusbebyggelsen i 1000 år, ble rundt år 1900 skiftet ut med reisverk. Dette ga muligheter for større takhøyde og varierende romstørrelser. Utviklingen av dampsagene gjorde det nå mulig å masseprodusere høvlede materialer. Gulvene ble fylt med isolasjon, f.eks. koks, sagflis eller leire. Etterhvert ble også veggene fylt med isolasjon.

I tilknytning til bolighusene har det ofte vært ett eller flere uthus med utedo, vedskjul og plass til redskaper og vogner. I sveitserperioden ble ofte uthusene bygd som fløybygninger i vinkel på hovedhuset og mange har en svalgang inn mot tunet.

Villaer og sommerboliger ble fortsatt bygd utenfor byen. Hovedhuset på Mule Varde (påbegynt i 1874) ved Eidangerfjorden er et eksempel på dette. Bygningen er oppført som sommerbolig for skipsreder Peter Magnus Petersen og sønnen Alfred Petersen Wright.

Norge: 1860 –1910

Kjennetegn: Store takutstikk. Svært bratt takvinkel. Takryttere og dragehoder brukes som dekorative elementer. Norrøne motiver i dekorasjonene.

I årene før unionsoppløsningen i 1905 var «det nasjonale» i skuddet og arkitektene lot seg inspirere av stavkirkene og byggeskikken i bygdene (med røtter tilbake til middelalderen og norrøn tid.) Sagatidens ornamentikk fra stavkirkeportaler og gravfunn, bl. a. Osebergfunnet, ble brukt som forbilder. Resultatet var det vi i dag kaller dragestilen. Dragestilen kom mest til uttrykk i ornamentene, slik som bruk av takryttere og dragehoder på gavlene, ellers er den temmelig lik sveitserstilen.

Vår Frue kirke (den katolske kirken) er bygget i dragestil og kan minne om en gammel stavkirke både utvendig og innvendig. Den er tegnet av arkitekt Haldor Børve. Andre og kanskje mer typiske dragestil-bygninger som Haldor Børve har tegnet er hovedbygningen på Croftholmen utenfor Stathelle og Dalen hotell ved enden av Bandak, Tokke i Telemark.

Europa: 1800 -1900
Norge: 1850 - 1910

Kjennetegn: Gjenbruk av klassiske elementer. Se klassisisme, renessanse og gotikk.

I perioden fra 1850 og framover til ca. 1910 bruker ofte arkitektene og byggherrene de gamle stilelementene nok en gang. Vi får begreper som nygotikk, nyklassisisme og nyrenessanse. Disse «ny»-stilene kunne opptre samtidig, men de ulike stilene ble gjerne knyttet til ulike oppgaver. F. eks. ble nygotikken gjerne benyttet til kirkebygg og andre monumentale bygg. Men den er også benyttet av Haldor Børve på samlagsgården eller tollbua som den seinere er blitt kalt. Leiegårder/bygårder ble gjerne oppført i nyrenessanse.

Rådhuset er det viktigste monumentale nyklassistiske bygget her i byen. Det er strengt symmetrisk med klassiske detaljer, men det er utstyrt med jugendstilens svungne ornamentikk. Rådhuset som er oppført i 1905 er tegnet av arkitekt Haldor Børve, som er mannen bak en rekke andre bygninger her i Porsgrunn.

Etter bybrannen i 1905 der området Huken/nedre del av Storgata gikk opp i røyk (etter et par gutters uforsiktige lek med fyrstikker) ble det innført murtvang i sentrum. Boligene og forretningsbyggene som ble oppført etter brannen er i all hovedsak oppført i nyrenessanse. Se f.eks. Raschebakken 1 og 3. Reims villa (Norrønagata 26) som er bygd for eieren av Porsgrunn Mekaniske Verksted, er en trevilla som er oppført i streng nyklassisk stil med mansardtak, hjørnekasser i form av pilastre («flate» søyler) og klassisistiske vinduer.

Fra 1880-tallet og framover ble det bygd en rekke industrilokaler i Porsgrunn, men også fra tidligere hadde industri og næringslivet preget byen. Mot elven var byen en lang rekke med trelasthandlere, mekansike verksteder, båtverft og slipp, og kaiområder.

I dette bildeoppslaget er bare noen representert, for å vise mangfoldet som spenner fra romansk borgarkitektur til funksjonalisme. Flere av industribyggene er relativt uendret; andre er vesentlig ombygd og har fått nye funksjoner.

Europa:1880 - 1910
Norge: 1890 - 1920

Kjennetegn: Valmede mansardtak med svai mot gesimsen. Bratte halvvalmede tak er også i bruk. Karnapp/balkongutbygg. Krysspostvinduer med små ruter i øvre rammer. Ornamenter med blomsterpreg. Nøkternt preg på panel og detaljer. Ofte opprinnelig skifer på tak, men ble etter hvert byttet ut med tegl.

Stilen kom fra Belgia og Frankrike der den ble kalt «art nouveau» (den nye kunst) og Tyskland der den ble kalt «jugend». Målet var å bedre formgivingen for vanlige industriframstilte produkter som alle skulle ha råd til å kjøpe. I Norge er det særlig Ålesund som står som representant for jugendstilen. Her var det en stor bybrann i 1904 og byen ble bygd opp igjen i jugendstil.

Jugendperioden ble forholdsvis kortvarig, og forklaringen kan være at den falt sammen i tid med den «nasjonale bølgen» rundt unionsoppløsningen. Siden jugendstilen ikke hadde norske forbilder ble den betraktet som «unorsk» og dermed mindre aktuell.

Byggetekniske nyvinninger gjorde at rommene og ildstedene kunne plasseres friere i huset. Samtidig var de sanitære forhold på bedringens vei. Det ble etterhvert vanlig med innlagt vann på kjøkkenet og seinere bad med vannklosett . Dette påvirket husets rominndeling.

Jugendstilen er i første rekke en stil for murbygg, der man var friere til å lage buede former enn man er ved bruk av bygningsmaterialer i tre.

I Porsgrunn er det ikke mange typiske jugendbygninger, men et monumentalt eksempel er boligen til skipsreder Leif Gundersen på Kammerherreløkka og boligen i Rådhusgt. 7 som ble bygd for bakermester Muth. I Grensegata på Bjørntvedt finnes det også flere jugendbygninger, for eksempel Grensegt. 5.

Vi finner flere eksempler på jugendstilen overført til trehus. Dette finner man f.eks.i Slottsbrugt 7.

Europa: 1925 – 1940
Norge: 1925 - 1940

Kjennetegn: Kubeformet bygningskropp. Liggende kledning, eller pusset tegl. «Flate» pyramide-tak eller pulttak. Vindusbånd, to- eller trefags vinduer, gjerne plassert i hjørnene av huset. Runde balkonger. eller skipsbalkonger, enkelte runde vinduer.

Funksjonalismen var en kraftig reaksjon på tidligere stiletterlikninger. All dekor forsvant. En bygning skulle klart uttrykke hvilken funksjon den hadde. Slagordet var «form follows function» som betyr «form følger funksjon». Den franske arkitekten Le Corbusier var en av de første som satte de funksjonalistiske ideene ut i livet.

1920-årene var hektiske i norsk byggeindustri. Ny byggeteknikk og nye materialer som stål og armert betong ble tatt i bruk. Mange nye oppgaver skulle dekkes; fabrikker, bygårder, restauranter og kinoer skulle bygges over hele landet. Forholdene bedret seg ytterligere sosialt sett. Arbeidsdagene var blitt kortere. Helsestellet hadde bedret seg. Folk begynte å få «fritid».

Hydro etablerte seg på Herøya i 1928 og som en følge av dette fikk vi en storstilt boligbygging på fastlandet innenfor. Flere arkitekttegnede boliger i den nye stilen er oppført her.

Arkitekt Johs. Borchsenius flyttet til Porsgrunn i 1934 på forespørsel av Alfhild Børve, som da drev arkitektkontoret etter sin far, Haldor Børve. Borchsenius har satt sitt umiskjennelige preg på Porsgrunn og er mannen bak en rekke funkjsonalistiske bygninger, både bolighus, offentlige bygg og næringseiendommer. Se særlig Storgt. 164 (Gamle Posten), telegrafbygget i Skolegt. 2 og Folkets Hus. I en særstilling er hans eget bolighus, i Ulrich Schnellsv. 7, hvor han til det ytterste fulgte sitt prinsipp om vertikal funksjonalisme. Huset er også blitt omtalt som Norges første eksempel på økologisk brutalisme (brutalisme var opprinnelig forbundet med betongarkitektur).

Den folkelige utgaven av stilen ble kalt «funkis» (byggmesterfunkis). Representanter for denne stilen finner vi bl.a på Bjørntvedt. Disse bygningene har ofte tilnærmet kvadratisk grunnflate, med «flatt» pyramidetak. Dersom grunnflaten er mer rektangulær utstyres de oftere med saltak enn pulttak. Vi ser ofte en kombinasjon av pusset tegl i 1. etasje og liggende kledning i 2. etasje.

Europa: 1945 - d.d.
Norge: 1945- d.d.

Kjennetegn: Kubeformet bygningskropp. Liggende kledning, eller pusset tegl. «Flate» pyramidetak eller pulttak. Vindusbånd, to- eller trefagsvinduer, gjerne plassert i hjørnene av huset.

De funksjonalistiske tankene og ideene ble ført videre etter 2. verdenskrig. I vårt distrikt ble funksjonalismen først vanlig da landet skulle bygges opp igjen etter 2. verdenskrig.

Etter 2. verdenskrig var det stor boligmangel i Norge og mye ble satt inn på å skaffe folk et sted å bo. Alle skulle ha råd til egen leilighet eller en liten enebolig. Det ble bygd flere boligblokker. Hver leilighet hadde bad med klosett og innlagt vann. Dette var luksus for en familie som kanskje hadde bodd i en bygård uten innlagt vann og med utedo i bakgården.

Boligblokker ble bygd på Vestsida, i Jønholtdalen og på Vallermyrene. Boligbyggelagene var svært aktive i denne perioden og oppføringen av boligblokker skjedde ofte i deres regi. Disse blokkene kan sees som uttrykk for «strukturalisme», der bygningens bærestruktur var det man vektla. Det estetiske ble i mindre grad tillagt verdi. Ved å benytte moduler som kunne gjentas i «det uendelige» kunne man bygge hurtig og rimelig.

Eneboliger ble også bygd i «byggefelt» i stor fart. Det var viktig at det ble bygd på en enkel og billig måte. Husene kunne til og med være ferdiglaget på fabrikk og satt sammen på byggeplassen.

I Porsgrunn la man stor vekt på «sosial boligbygging». Kommunen gikk inn og kjøpte opp store områder og tilrettela med vann, vei og strøm. Boligtomtene ble så solgt til rimelige priser – tanken var at «alle» skulle ha muligheten til å skaffe seg en enebolig. Som en følge fikk vi i løpet av 60 - 80-tallet store boligområder der eneboligene er i flertall, som for eksempel Flåtten, Stridsklev, Hovet, Brattås og Heistad. I samme periode dukker det opp en helt ny type uthus, nemlig garasjen. Folk hadde ikke lenger behov for utedo og vognskjul i tilknytning til boligene sine. Men bilene, som det ble flere og flere av etter rasjoneringen på slike opphørte på begynnelsem av 60-tallet, skulle også ha tak over hodet.

I neste avsnitt finner du litt mer om gjensreisningshusene som ble bygd etter 2. verdenskrig og ut på 60-tallet.

Kjenntegn gjenreisingshuset: Kompakt bygningkropp. Tilnærmet kvadratisk grunnplan. Halvannen etasje med bratt saltak. Lite eller nesten ikke takutstikk. To- eller trefags vinduer. Liggende kledning/eternittplater.

Kjenntegn sokkelhuset: Tilnærmet rektangulært grunnplan. En etasje med sokkel. Sal- eller valmtak med slak takvinkel. Store vindusflater uten oppdeling i ruter. Ofte dekker stuevinduene en hel vegg i stua. Tømmermannskledning.

Rett etter 2. verdenskrig ble gjenreisningshuset ofte bygd i halvannen etasje, med en fast kubisk bygningskropp, takvinkelen var gjerne 45 grader og sammen med en lav loftsvegg/knevegg gav dette en god utnyttelse av loftsetasjen. I denne perioden ble en rekke nye bygningsmaterialer tatt i bruk, slik som eternit og mineralull til isolasjon og vegg/takpapp.

Fra slutten av 60-tallet får vi de typiske sokkelhusene, lagt i skrånende terreng. I vårt distrikt finnes det en rekke slike hus, f.eks på Stridsklev. Dette var opprinnelig enkle hus, uten dekorative elementer med en etasje pluss sokkel. De har slak takvinkel, ofte lite takutstikk, rektangulær bygnignskropp, vinduene er udelte store glassruter. Stuevinduene er gjerne plassert to - tre i rekke slik at de dekker en hel veggflate. Etter hvert ble nye bygninger utstyrt med falske sprosser i vinduene, og dekorative elementer som søyler og karnapper har kommet til. Tilbygg har gjerne blitt lagt i vinkel for å bryte den rektangulære formen disse boligene opprinnelig hadde.

Boliger som bygges i dag, er ofte såkalte typehus, valgt fra et av de store entrepenørfimaenes huskataloger. Ofte ser de ut som kopier av gamle hus. Byggeteknikk og rominndeling er etter moderne prinsipper, men vi bruker igjen smårutede vinduer og dekorasjoner rundt dører og vinduer. Elementer fra ulike stilperioder kombineres ofte på et og samme hus. Denne stilretningen kalles postmodernisme.

Nye materialer og byggeteknikker gjør at arkitekter og ingeniører i dag står friere i utformingen av bygninger enn det de gjorde i tidligere tider, der materialer og normer satte strenge krav til hvordan bygninger skulle utformes.

I våre dager utformes bygninger i hovedsak etter funksjonen. Men vi er igjen opptatt av at det skal være pent rundt oss. Det nye som bygges bør gli inn i landskapet eller i bybildet. Det skal tilpasses det som er der fra før, men likevel uttrykke den nye tiden.

Samtidig opplever vi at hele bystrukturen endres. Vi har gått fra en by med blanding av bolig og næring i sentrum, via en by preget av forretninger og kontorbygg og med boligene utenfor sentrum, til dagens trend som er oppføring av nye boligkompleks i sentrum og større kjøpesentra utenfor bykjernen.

Byggeskikk og bygningspraksis fra periodene før barokken (1600-tallet) finner vi ingen rester av i Porsgrunn. Byen har kun spredt bebyggelse på slutten av 1500-tallet, hovedsakelig gårdsbruk. Den eldste bygningen vi kjenner til er Eidanger kirke, som ble oppført på midten av 1100-tallet.

Det følgende er et riss av bygningsstiler før barokken, som en referanse til den påfølgende teksten:

Steinalder, bronsealder, jernalder og vikingetid - Fra runde telt til lange hus

Eldre steinalder: 10.000 - 3800 f.Kr.
Yngre steinalder: 3800 - 1800 f.Kr.
Bronsealder: 1800 - 500 f.Kr.
Jernalder- vikingtid: 500 f.Kr. - 1066 e.Kr.
Middelalder: 1000 - 1537 e.Kr.
Alle tidsangivelser over gjelder Norge og er omtrentlige.

Vi vet det har bodd mennesker i området her siden isen trakk seg tilbake for mer enn 10 000 år siden. Det er funnet en rekke spor etter bosettinger, men kun få spor etter bygninger.

Eldre steinalder: Menneskene som bodde i landet i eldre steinalder (10 000 – 3800 f.Kr.) streifet omkring på jakt etter dyr, spiselige planter og vann. De hadde med seg telt eller bygde gammer slik som samene har gjort helt opp til vår tid. I perioder bodde de også under steinheller eller i huler hvor de fant ly.

Yngre steinalder: Menneskene lever fortsatt hovedsakelig av jakt og fiske, men begynte å dyrke jorda og holde husdyr. Hvordan husene så ut på denne tiden vet man ikke med sikkerhet. Det er gjort en rekke funn fra steinalder i vårt distrikt.

Bronsealderen: Folk var hovedsakelig bønder. Enkel bruksbygninger. Spor etter de første langhusene med en midtre stolperekke. I disse husene bodde både mennesker og dyr, men adskilt fra hverandre. Veggene var kledd med flettede kvister klint inn med leire og taket var tekket med strå.

Omkring 500 f. Kr.: Langhusene endret seg og fikk to innvendige stolperekker som bar taket. Denne måten å bygge på ble benyttet helt frem til lafteteknikken kom i bruk mot slutten av vikingtiden. Størrelse og bredde kunne variere, men i 2500 år var grunnkonstruksjonen uforandret. Bygningene fikk etter hvert yttervegger med trekledning.

Landhevingen førte etter hvert til at de lavereliggende delene av Grenland kom over havnivå. Grenland, og særlig Solum, var et maktsentrum i bronsealderen/ tidlig jernalder. På Faret og Herkulesområdet i Skien har arkeologene funnet rester etter bolighus fra disse periodene. Også mange funn av store gravrøyser (f.eks. på Lyngbakken og rundt Solum kirke). Etter hvert ble dyrene flyttet ut i egne hus. Egne innhus og uthus: Innhusene var bolig for menneskene, uthusene var for dyra og oppbevaring av dyrefor.

Vikingtiden: På 1000-tallet vokste de første byene som Trondheim, Oslo, Tønsberg og Skien fram og en ny byggeteknikk ble mer og mer vanlig; nemlig lafting. Lengden på tømmerstokken bestemte i hovedsak husets størrelse. Teknikken ble brukt i over 1000 år, helt opp til vår tid. De såkalte stuebygningene besto av et lite, laftet rom med jordgulv og ildsted midt på gulvet. Ildstedet ble brukt til matlaging og oppvarming. Det var en åpning i taket (ljore) for å slippe ut røyken. Disse stuene kalles årestuer.

På landet ble langhusene erstattet av mange små hus, gruppert rundt et tun. Ulike hus hadde ulike funksjoner: Stue, eldhus (for matlaging og vasking), loft (oppbevaring av korn og tekstiler, samt «gjesterom»), bur/stabbur (til oppbevaring av mat), smie, (høy-)løe, fjøs, stall osv.

MIDDELALDER – de første byene vokser frem
Europa: 400 - 1400
Norge: 1000 - 1537

Under middelalderen ble Norge samlet og kristnet. Oppdyrking av nye landområder økte den totale matproduksjonen og kontakt med nye eksportmarkeder gjorde at handelen blomstret. Periodens første del var en vekstperiode.

I begynnelsen av middelalderen har Norges første byer – Trondheim, Tønsberg, Oslo og Skien – så vidt begynt å hevde seg, med litt større ansamlinger av hus der det ble drevet handel. Den gamle gårdsstrukturen ble også brukt i byene, men her var den mer lukket rundt et kvadratisk gårdsrom. Også her hadde man husdyr og kanskje en liten åkerlapp utenfor bebyggelsen. Dette trekket fant man også i Porsgrunn (som riktignok ikke er noen middelalderby) fra 1600-tallet og helt fram til 1900-tallet, hvor de store patrisiergårdene hadde løkker bak bebyggelsen. (Vi finner det igjen i dagens navn som Kammerherreløkka og Floodeløkka.)

Etter hvert fikk middelalderbyen sin karakteristiske struktur med gårdsrom og lange boder. Bryggen i Bergen viser fortsatt rester av denne strukturen. Alle måtte ha gavlen mot sjøen for lasting og lossing av varer.

Kirker og klostre var den tidens store byggeoppgave. Det ble bygd 900 stavkirker og 250 steinkirker i landet vårt. Her i Grenland har vi flere steinkirker og ruiner etter slike, som ble bygd på 1100 og 1200-tallet. For eksempel Eidanger kirke, Olavskirken i Bamble, den eldste delen av Gjerpen kirke og ruinen av kryptkirken på Kapittelberget i Skien.

Romansk stil – antikkens stiler blir forbilde

Europa: 1000 - 1200
Norge: 1100 - 1300

Kjennetegn: Stilelementer fra Romas storhetstid ble tatt opp igjen, slik som runde buer. Tunge, tykke søyler brukes i kirkebyggene.

Byene vokste fram. En ny bygningstype måtte bygges over; kirkene. Nordmenn hadde sett imponerende kirkebygninger ute i Europa, og disse ble etterliknet når de bygde sine små kirker rundt om i alle bygder. Etterlikningen blandet med kunnskapen de norske byggmesterne hadde om bygging i tre resulterte i stavkirkene. Som vi ser av bildene under er det stor forskjell på stav- og steinkirkene, både når det gjelder byggeteknikk, materiale og utseende. Den eldste delen av Eidanger kirke er en romansk steinkirke.

Innenfor det som i dag er Porsgrunns grenser fantes det kun gågårdsbebyggelse i denne perioden. Det nærmeste tettstedet var handelsplassen Skidan, som i løpet av 1200-tallet utviklet seg til en liten by. Økonomien var basert på jordbruk og handel med landbruks- og husflidsprodukter.

Gotisk stil

Europa: 1140- 1500
Norge: 1250 - 1500

Kjennetegn: Spisse buer, spinkle søyler, knipper av buer. Oppadstrebende former.

Kristningen av Norge ga grunnlag for en storhetstid. Over hele landet ble det bygd små og store kirker, både stavkirker i tre og steinkirker. Svært få bygninger fra denne perioden er bevart i Norge ut over kirkebygningene.

Mye av grunnen til dette skyldes at i 1349 kom svartedauen til landet, som den første av en rekke store pester. Medisin og hygiene var lite utviklet. Store deler av befolkningen døde ut. Bygninger ble stående uten vedlikehold, og hele gårder ble etter hvert lagt i ruiner. En rekke minner om dette finnes her i distriktet i form av gårdsnavn som Ødegården og Auen. Det ble bygd lite eller ingenting, og etter denne perioden måtte landet bygges opp på nytt.

I skogsbygdene og langs kysten i i Grenland og i Telemark ble mange av gårdene på denne tiden bygd som klyngetun, med bygningene fra flere gårdsbruk bygd tett sammen i en klynge. Hver ny generasjon bygde sine hus på den samme gården. I den samme klyngen kunne det være 20-30 bygninger. Husene var laftede og mørke, uten vinduer. Stuehuset hadde åre (ildsted) midt på gulvet og ljore i taket. Men selv om det var storhetstid i landet før svartedauden var fattigdom, matmangel og sykdommer en del av hverdagen for de fleste.

Renessanse

Europa: 1500 – 1600
Norge: 1600 - 1700

Kjennetegn: Halve søyler «klistret» til veggen. Trekantede og runde gavler over vinduer og dører. Streng symmetri. Treroms bondestuer med grue/ pipe og grunnmur.

Renessanse betyr gjenfødelse. Antikken (den gamle greske og romerske kulturen) er forbildet. Den norske kirke ble reformert i 1537. Den gikk fra å være katolsk til å bli evangelisk luthersk. Kirkerommet skulle dermed innredes med prekestol og benker for menigheten. Disse ble bygd og dekorert i den nye stilen.

Christian IV regjerte i Danmark/Norge fra 1588-1648. Han planla store byer som Christiania (Oslo) og Christiansand. Renessansebyene ble anlagt etter et strengt rutemønster med rette gater og kvartaler, kalt kvadratur. Det er svært få synlige rester etter denne stilepoken her i distriktet. Enkelte bygningselementer finnes, som dører og blyglassvinduer f.eks. på Holtanstua på Telemark museum.

Tidsperioden innebar en viktig endring i vår egen norske byggeskikk, nemlig innføring av pipe og grunnmur. Årestua med ildsted midt på gulvet ble avløst av en treroms stue med grue i hjørnet mot koven. Dette ga muligheter for å bygge i flere etasjer. Glass ble rimeligere, og blyglassvinduet kom i bruk. At stuene ble løftet opp på en grunnmur/kjeller innebar at stuene ikke lenger hadde jordgulv, men gulv av treplank.

Utgangspunktet for heftet «Byens ansikt – arkitektur i Porsgrunn» var en tilsvarende publikasjon som ble utgitt av Fortidsminneforeningen, avd. Aust-Agder og ført i pennen av arkitekt Nora Moberg Lillegaard. Heftet fra Aust-Agder ble produsert som en del av utstillingsprosjektet «Dus med hus». Fortidsminneforeningen, avd. Telemark, skaffet tillatelse til å bruke heftet som utgangspunkt. Deler av teksten, særlig det som gjelder nasjonale og internasjonale forhold, er hentet direkte fra Moberg Lillegaard. Utgiverne av heftet om Porsgrunn rettet en takk til henne og Fortidsminneforeningen i Aust -Agder for at vi har fått benytte hennes verk.

Takk også til konservatorene Aasmund Beier-Fangen og Tor Kjetil Gardåsen ved Telemark Museum for faglige innspill. Det samme gjelder tidligere fylkesantikvar Finn Christiansen, samt kolleger i Porsgrunn kommune som kom med konstruktive innspill.

En stor takk også til Kjell Ivar Brynsrud, som velvillig har tillatt å bruke tekstutdrag fra boken «Vandring i industribyen Porsgrunn» (Utgitt av Fortidsminneforeningen, Porsgrunn Historielag og Porsgrunn Kommune, 2001).

Nils Georg Brekke, Per Jonas Nordhagen, Siri Skjold Lexau: Norsk arkitekturhistorie. 2003

Kjell Ivar Brynsrud og Inger Andersen Kise: Vandring i industribyen Porsgrunn. 2001

Arne Lie Christensen: Den norske byggeskikken - Hus og bolig på landsbygda fra middelalder til vår egen tid. 1995

Tor Drange, Hans Olaf Aanesen, Jon Brenne: Gamle trehus - historikk, reparasjon, vedlikehold. 2003

Arne Gunnarsjå: Arkitekturleksikon. 1999

Jens Per Jensen: Tilbakeblikk – lokalhistoriske notater fra Grenlandsområdet. 1988

Ole Georg Moseng: Byen i emning. Porsgrunns historie, bind I. 2006

Siri Myrvoll: Jakten på det eldste Skien. 1996

Ellen Schrumpf: Byen ved elva. Porsgrunns historie, bind II. 2006

Ellen Schrumpf. Byggeskikk og arkitektur i Porsgrunn. 2007

Jon Skeie: Storindustriens havn. Porsgrunns historie, bind III. 2006

Wilhelm Swendsen: Kulturbilder. 1954

Thomas Thiis-Evensen: Europas Arkitekturhistorie - fra ide til form. 1995

Disse nettstedene har mange nyttige innfallsvinkler til emnet:

www.artemisia.no/arc

www.fortidsminneforeningen.no

www.norskform.no - Søk på undervisning

www.aksite.dk/wm1. - Dansk arkitektside, oppgaver m.m

www.greatbuildings.com- Kjente byggverk og arkitekter

www.temaweb.net - Tverfaglige prosjekter. Søk på kunst

www.renatesenteret.no - Søk på teknologi og design

www.barnas-landskap.org - Utemiljø og prosjekter

www.sketchup.com - 3D program gratis i 6 timer