I Norge ble skolegang for barn obligatorisk i første halvdel av 1700-tallet. I byene ble det tidlig bygget egne skolehus, men i distriktene var ikke dette mulig grunnet spredt bebyggelse. Der ble elevenes skolegang ivaretatt gjennom en ordning med omgangsskole, hvor elevene fikk undervisning på en av gårdene i grenda av en omvisende lærer. Ordningen med omgangsskole varte fra til 1860, da Lov om Almueskolevæsenet paa landet kom. Med denne loven ble det reist krav om at omgangsskolen skulle fases ut, og det skulle bygges egne skolehus også for de elevene som bodde i distriktet. Skolehusene skulle finansieres av bygdene selv gjennom egen skoleskatt.
For å stimulere til bygging av skolehus i distriktene ble det utviklet typetegninger av arkitekt T. Binneballe i 1863. I ettertid viste det seg at skolehusene i større grad ble påvirket av lokale og regionale byggetradisjoner fremfor disse typetegningene.
I perioden 1860-1920 ble det bygget over 5200 skolehus rundt om i landet. De fleste av disse hadde et skolerom i tillegg til et egen rom for læreren og en liten gang. Utformingen av husene var stort sett enkle med få estetiske eller arkitektoniske kvaliteter.
I Namsskogan var Bjørhusdal gamle skole og kapell det første skolehuset som ble bygget. Tomta ble gitt av en av bygdas menn, Elias J. Haapnes, og lå beskjedent til langs veien sentralt i bygda. Arbeidet med skolehuset begynte allerede i 1884 og bjørhusdalingene sto for alt selv; fra felling av tømmer til saging og høvling av bordkledning og panel. Byggingen av selve skolehuset ble gjennomført av Iver Smalås og Iver Bjørhusdal sammen med byggmester Eliert Østgård. Når skolehuset var ferdig var det knapt 80m2, og besto av to skolerom, en gang og et større loftsrom. Tiltross for dette skolehuset var noe større enn flertallet av skolehusene fra samme tidsperiode, var utformingen lik de øvrige.
November i 1887 kunne skolen endelig tas i bruk. Skolenhuset ble raskt et viktig samlingssted for grenda, og etter hvert ble huset også brukt til juletrefester og offentlig møtevirksomhet.
Grendene Bjørhusdal og Mellingen utgjorde en skolekrets, som ble ivaretatt av en og samme lærer. Når læreren underviste i Bjørhusdal så bodde han på en av gårdene i bygda. Elevene hadde ikke lang skolevei, og kunne derfor dra hjem etter endt skoledag. Det var derfor ingen pedell tilknyttet skolen. Derimot sørget en av bygdas koner for at det daglig ble båret inn ved og vann, samt fyrt opp før skoledagen startet.
Elevgruppen var todelt etter alder; småskolen for de yngste elevene og storskolen for de eldste. I de første årene måtte alle barn i alderen 7-12 år være på skole i 8 uker av året, senere ble dette doblet til 16 uker og skolegangen økte til 8 år.
Bjørhusdal gamle skole og kapell var i bruk frem til 1956. Etter nedleggingen begynte elevene i bygda på Lonet skole i Brekkvasselv.
Mer eller mindre samtidig med at Elias J. Haapnes ga tomt til bygging av skolehuset i Bjørhusdal, ga han også bort areal for gravplass i bygda. Gravplassen lå like ved det nye skolehuset, og man så en mulighet til å benytte en del av skolen som kapell.
Etter søknad fikk man tillatelse for å ta i bruk en av skolerommene til kirkelige handlinger. Det på betingelse av «(…) at Lokalet i denne Tid ikke anvendes i annet Øyemed, at det forsynes med den nødvendig kirkelige Indredning og at naar den første Gudstjeneste afholdes, indvies med en Passende Tale af Sognepresten». Kort tid etter innvigelsen av søknaden ble det ene av skolerommene innredet med kirkeinteriør som døpefont, prekestol og altertavle. Et klokketårn ble reist, og skolehuset fikk et uttrykk som understreket funksjonen som kapell. I 1897 ble kapellet vigslet, og bygdefolket kunne endelig samles til gudstjenester og høytider i bygdas eget kapell.
Bjørhusdal gamle skole og kapell eies i dag av Namsskogan kommune. Bygget er fortsatt vigslet, så årlig gjennomføres kirkelige handlinger som gudstjeneste, dåp og bryllup.
Eksteriør og interiør har endret seg noe i takt med tiden, men likevel kart å bevare sitt uttrykk og opprinnelige karakter. Skolekapellet er godt ivaretatt, og gjennomgikk en større restaurering på 1980-tallet gjennom et samarbeid mellom fylkeskommune, kommune og frivillige. Bygningen har i dag stor lokalhistorisk verdi, og benyttes om museum og kapell. Det finnes ikke tilsvarende bygning i Namdalen hvor skolehus også har funksjon som kapell, og dets uttrykk med klokketårn tilknytning til skolehuset er unik. Namsskogan kommune arbeider derfor nå for et fremtidig varig vern av Bjørhusdal gamle skole og kapell.
Kilder:
Arkivmateriale, Dora Interkommunale Arkiv, Trondheim
Bjørhusdal gamle skole og kapell, Kolbein Dahle. 2006 Skogstjerna, medlemsblad for Namsskogan historielag.
Heimbygda vår, Ola Hjulstad. 1997.
Lokale informanter
Lov om Almuseskolevæsenet paa landet. 1860.
Skolehuset som kulturminne, Leidulf Mydland. 2015.
Utdanning til “Gangs” menneske, Aud Mikkelsen Tretvik. 2005. Trøndelagshistorie, bind 3. Aud Mikkelsen Tretvik, Pål Thonstad, Anders Kirkhusmo og Ola Svein Stugu (red).
Bjørhusdal gamle skole og kapell på Digitalt Museum
