Lorentzen/Haas’ Silkesagen ved Hønefossen. Nasjonalmuseet

Hønefossen før Hønefoss

By Ringerikes Museum

Da Hønefossen flommet over sine bredder sommeren 2023, ble det en påminnelse om den mektige kraften fossen besitter. Selv om den nå er temmet og innskrenket sammenlignet med sin storhet for noen hundre år siden, fortsetter den å vise sin styrke. Flommen minnet oss om at her lever vi fremdeles på elvas premisser.

På 16- og 1700-tallet var sagbruksdriften dominerende ved Hønefossen, og elvens kraft var selve fundamentet for det voksende samfunnet der. I denne utstillingen utforsker vi livene til de som levde der og ser nøyere på det lille samfunnet ved fossen som gradvis utviklet seg til å bli til Hønefoss by som vi kjenner den i dag. Hvordan levde menneskene?

Der elvene møtes

Hønefossen av Erik Pauelsen, 1788. Anders Sune Berg / Sorø Kunstmuseum

At Hønefoss ligger akkurat der den gjør er ingen tilfeldighet, og plasseringen mellom elvene er essensiell for utviklingen av byen.

Elvene ble utnyttet på to viktige måter: som en naturlig transportåre gjennom tømmerfløting og som en drivkraft for sagbrukene.

Gjennom tømmerfløtingen kunne store mengder tømmer fraktes ned elvene fra skogene til sagbrukene ved fossen.

Samtidig ble vannkraften brukt direkte ved sagbrukene for å gi energi til sagbladene som kuttet tømmeret til planker og bjelker.

Fra håndverk til tidlig indsutri

Skisse av de sentrale delene av en oppgangssag, tegnet av Arne Berg. Anno Norsk skogmuseum

Trelastproduksjon går fra å være håndverk til industri med oppfinnelsen av oppgangssaga på 1500-tallet.

Denne nye teknologien var banebrytende for næringsutviklingen og trelastindustrien. Oppgangssagene spilte en nøkkelrolle i utviklingen av Norge som en ledende trelasteksportør.

Ved Hønefossen kom den første oppgangssaga allerede på slutten av 1500-tallet, og i løpet av ca 100 år var det blitt over 20 sager i drift.

Attåtnæring

Del av illustrasjon hentet fra boken "Physisk oeconomisk Beskrivelse over Lier Præstegield i Aggershuus Stift i Norge" av J. Essendrop (Kiøbenhavn, 1761)

Samfunnet som formet seg i tilknytning til sagbrukene besto i hovedsak av tre grupper: sagbrukseiere, sagfuter* og sagarbeidere. De to første gruppene var økonomisk sterke, mens den siste var den største i antall. Arbeidet på både møllene og sagbrukene var sesongbetont, og lønnen fra sagarbeidet var sjelden den eneste inntektskilden for arbeiderne.

De første sagarbeiderne var hovedsakelig bønder og husmenn som supplerte inntekten sin med sagarbeid. Andre hadde kanskje forlatt bondesamfunnet frivillig, og noen ble presset ut på grunn av jordmangel, konflikter og lignende. For de som ikke hadde muligheter innenfor bondesamfunnet, kunne sagbruket være redningen.

*Sagfuten styrte den daglige driften av sagbruket og var sageierens fullmektig. Futen måtte kunne lese- og skrive, og føre saker for underretten (dagens tingrett)

Skjenkestua

Illustrasjon hentet fra Asbjørn Bakkens bok Siljan. Gårdene, slektene, trekk fra bygdelivet (1969)

Kvinner har alltid vært aktive deltakere i arbeidslivet, på lik linje med menn. Der hvor mennene jobbet på sagbruket i sommersesongen, var det ofte kvinnene som drev den daglige gårdsdriften. I tillegg hadde kvinner en sentral rolle i det økonomiske landskapet rundt fossen. Ved å drive skjenkestuer og brygge øl og brennevin for salg kunne kvinner både bidra til familiens inntekt, men også utøve sitt yrkesliv på egne premisser.

Sommersamfunnet

Videoklipp fra oppgangssaga på Eggedal Mølle. Arve Wik / Buskerudmuseet

Menneskene som ellers i året ikke bodde ved fossen strømmet til på sommeren for å jobbe, og det er på denne tiden av året det virkelig vil ha vært livlig i det lille samfunnet ved elva.

Fossens buldring ville ha dominert lydbildet, akkompagnert av lyden av mennesker og av sagblader som rytmisk skar seg gjennom tømmerstokker på sagbrukene.

Vinterstille

Med vinteren kom stilletiden ved fossen. Sagene stengte og med arbeidet forsvant mange av arbeiderne. De som hadde bosatt seg ved fossen måtte slite seg gjennom vinteren så godt de kunne, før de endelig kunne hugge isen løs fra sagene og sette i gang så fort sagfuten ga klarsignal.

Drønningen fra fossen ville vært naturlig dempet av snø og is, og byttet ut med lyden av rått og kaldt treverk som knirker og vann som klukker i det ellers relativt stille vinterlandskapet.

Et samfunn i vekst

Hønefossen I forgrunnen Øyaområdet med sine arbeiderboliger og verksteder I bakgrunnen Hammerbrugaten og resten av Nordsia. Thorén , Peder Adolf / Buskerud fylkesfotoarkiv

Befolkningstallet økte ettersom flere og flere arbeidere bosatte seg ved fossen. Sammen med de som tok arbeid på sagbrukene kom også en rekke andre håndverkere med ulik bakgrunn og kompetanse, som garvere, tønnemakere, hattemakere, blikkenslagere og pottemakere.

Nøyaktig hvor mange som bodde ved Hønefossen på 16- og 1700-tallet er vanskelig å si, men at befolkningen økte jevnt og trutt i denne perioden er tydelig.

I følge fogd Ivar Wiel var det på midten av 1700-tallet omtrent 35 bebodde hytter plassert innimellom sagene ved Hønefossen, og ved folketellingen i 1845 var det blitt hele 793 registrerte innbyggere i Hønefoss.

Familien Ridder og Riddergården

Riddergården i Hønefoss. Ridderfamilien Buskerud fylkesfotoarkiv (Copyright)

Ridderfamilien var sagfogder, og flere av de også fløtningsinspektører, regnskapsførere og handlesmenn, ved Hønefossen i mange generasjoner. Historien om Riddergården og familien Ridder er tett sammenvevd med Hønefoss’ sagbrukshistorie. Rundt samme tiden Hønefoss får bystatus er det industrifabrikkene som begynner å overta for sagbruksdriften i elva, og med det er også tiden for sagfogdene over.

Familien Ridder slo seg først ned ved Hønefossen på 1730-tallet. Den første av «Ridderne» het Christopher Ridder, og var bilthugger, eller treskjærer, av yrke.

Området han bosatte seg i blir av mange den dag i dag kalt for Bilthuggertangen, selv om de fleste av oss nok kjenner det som Glatved. Gården han bygget der ble nemlig senere til Glatved Hotell.

Riddergården ble bygget på området den står den dag i dag av Fredrik Ridder, Christophers nevø, en gang mellom 1780 og 1790. Riddergården var familiens hjem, brukt først som bolig og til slutt som feriested, helt frem til 1969.

Hønnefossinger

«Der var fuld Religionsfrihed der paa Øia» - Beskrivelse gjengitt i Hønefoss: Byens historie, 1915.

«De som bor og arbeider ved sagbrukene er for det meste late og et skammelige folk; fordi de ikke jobber ved sagbrukene utenom sommeren. På vinteren gjør de ingenting, og lever på det de har tjent om sommeren, eller på kreditt til neste år. Og når det ikke strekker til, utnytter de på en eller annen måte andres svette og arbeid. […] Sånn lever foreldrene, og sånn oppdras barna, derfor er sånne steder også beleilige rekrutteringssteder, hvor de Gevorbne har god tilstrømning. Foreldre og barn er slik at man enten ser dem sitte og drikke seg fulle seg eller late seg om vinteren; barna sender de ut for å tigge og stjele samtidig, noe de er svert dyktige til. Ellers bryr de seg ikke om noen ting, enten de har noe eller ikke; har de noe, spiser og drikker de det opp med en gang; har de ingenting, sulter de og følger ubekymret dette ordtaket: “Vær ikke bekymret for morgendagen”» - Fogd Ivar Wiel, Topographisk Journal for Norge (1743)

"En og en halv mil fra Krokkleiva ligger Hønefossen. [...] Den reisende som besøker Kleiva og Ringerike, bør ikke unngå å besøke Hønefossen [...] Om sommeren vil man finne seg selv i å stå på disse broene som går over elven og stirre ut på de bevegede, skummende, høytsprutende vannmassene, og la seg bade av fossens svevende vannstøv. [...] Midt i [fossen] reiser det seg store klippeblokker hvor det er bygget en rekke sagbruk og møller. Der disse naturlige grunnstøttene mangler, er det oppført store steinkister for broer og bygninger. Det hele ser nesten ut som en liten by midt i den ville strømmen, som kaster ut rykende damp, hvor solstrålene brytes i regnbueglans. Lyden av fossen høres langt borte, og høres spesielt tydelig ved væromslag og i nattens stillhet langt unna." - Peter Christen Asbjørnsen, Norge fremstillet i Tegninger (1848)

[SETT INN VIDEO AV OPPLESNING HISTORIEN OM DRAPET]

Litteratur

Dere finner en liste over utvalgt litteratur som er brukt i arbeidet med denne utstillingen her:

Hønefoss 1: Sagbruk og sagarbeidere 1600-1800. Andreas Ropeid. (1952) Hønefoss. Byens historie. Utgitt av Hønefoss Kommune (1915) Med Hønefoss i sentrum. Jan Helge Østlund. (2002) Norge fremstillet i Tegninger. Peter Christen Asbjørnsen (1848) Pottemakeriet i Hønefoss. Heftet Ringerike (1963) Riddergaarden og Familien Ridder. Grete Borgersrud. (2008) Topographisk Journal for Norge. Fogd Ivar Wiel (1743)