Johan L. Kinseth fra Nordre Land kom til Amerika 1876. Er gift med Clara Haugen. De har tre barn. Han driver kjøttutsalg i byen ved siden av sitt gårdsbruk.
Anno Norsk utvandrermuseum
NORGE SOM AVSENDER- OG MOTTAKERLAND AV EMIGRANTER I ET HISTORISK PERSPEKTIV
Territoriet som omfatter Norge har alltid vært et område preget av vandringer. Etter Norge ble som et eget rike, har mennesker både vandret inn og vandret ut. Utvandrere fra Norge ble innvandrere da de krysset grensen til det nye landet de kom til. På samme måte ble utvandrere fra ulke land selv innvandrere da de kom inn i Norge. Denne flyttebevegelsen, som kalles migrasjon, har vært en tidløs prosess, og den har omfattet migrasjon både over sjø og land. I historisk tid kjenner vi til større folkeforflytninger som i hovedsak er oversjøiske vandringer.
Oversjøiske vandringer i historisk tid
Fra norrøn tid kjenner vi til koloniseringen av vesterhavsøyene fra ca. 700 til ca. 1000 etter vår tidsregning. Mange Island, Grønland, Færøyene, Shetland, Hebridene, Man og Orknøyene, men også deler av England og Normandie i Frankrike. Ønsket om nytt land, eventyrlyst, rikdom, men også ønske om frihet fra myndighetenes harde styre lå bak denne koloniseringen. I nyere historisk tid, på 1600- og 1700-tallet, reiste titusener av norske kvinner og menn til Nederland som sjømenn, soldater, hushjelper og tjenestejenter. Nederland opplevde på 1600-tallet en periode med sterk kulturell og økonomisk vekst med økende handel og et stort behov for arbeidskraft både i byene og i den østindiske handelsflåten. Den raskt økende økonomien til Nederland lokket mange mennesker til mulighet til å tjene bedre enn i hjemlandet. Mange fant seg arbeid i hovedstaden Amsterdam, og i tidsrommet 1601-1800 er det dokumentert at rundt 12 000 nordmenn giftet seg her. Det finnes også opplysninger om personer som reiste til Nederland for å unngå skriftlig forfølgelse i Norge. Mange giftet seg der som en følge av arbeidsinnvandringen. Det finnes også dokumentasjon på norskfødte personer i Ny Amsterdam (det senere New York) tidlig på 1600-tallet. Trolig var disse kommet med nederlandske skip fra Europa.
I perioder bar flyttingen preg av masseutvandring. Den første store utvandringsbølgen kom i årene 1866-1873, den neste store bølgen fant sted i årene ca. 1877-1893 med over 250.000 utvandrere. I løpet av toppåret for utvandring i 1882 utvandret 28 000 personer. Den tredje store utvandringsbølgen var i årene mellom 1900 og 1910. Ifølge offisiell statistikk utvandret til sammen 754.561 personer i perioden 1836-1915. Tar vi med de som utvandret fra Norge fram til ca. 1960, har ca. 900.000 personer utvandret fra Norge til USA og Canada. Det tilsvarer omtrent folketallet i Norge i 1801 (ca. 884 000 personer). Av land i Europa hadde Norge den størst utvandringen i forhold til folketallet i perioden 1850-1895 nest etter Irland. Norske kvinner og menn reiste også til andre destinasjoner i løpet av denne perioden. Av disse kan nevnes New Zealand, Australia, Sør-Afrika og landene i Sør-Amerika. Tar vi med alle destinasjoner blant norske emigranter, kan den norske utvandringen i denne perioden komme opp mot en million emigranter de siste 200 årene. Mange kom også tilbake til Norge. Fra USA økte antallet hjemvendte emigranter i perioden 1880-1924. Da hadde dampbåter erstattet seilskip og kortet ned overfarten sammenlignet med tidligere.
I USA fulgte norske immigranter det generelle flyttemønsteret i vestlig retning. De fulgte det generelle flyttemønstere blant amerikanere og andre innvandrere etter europeisk innvandring økte fra de første tiårene av 1800-tallet. Norske innvandrere hadde bosatt seg i regionen som kalles det øvre Midt-Vesten fra midten av 1830-årene, og de nye norske utvandrerne kom i stor grad direkte hit. Statene Illinois og siden Wisconsin, Minnesota, Iowa, Nord- og Sør-Dakota ble viktige stater for norske innvandrere på 1800-tallet. Vi finner også norske bosetningsområder i Texas fra 1840-årene og i Brooklyn i New York. Fra slutten av 1800-tallet ble det bygget jernbaner på tvers av det nordamerikanske kontinentet, og mange norsk-amerikanere reiste videre til Stillehavskysten med statene Oregon og Washington. Vi finner norske innvandrere i de fleste amerikanske statene, men de fleste fant veien til statene som er nevnt ovenfor.
Norsk utvandring 1836-1930. Kilde: Liv Marit Haakenstad, Slektsgranskerens guide til utvandringen 1825–1930, Oslo: Orion Forlag 2008.
Norsk utvandring til Nord-Amerika
På 1800-tallet og i første halvdel av 1900-tallet fant det sted en ny, stor flyttebølge fra Norge, denne gangen til Nord-Amerika. Denne bølgen bar preget av en kontinuerlig utvandring som varte fra første halvdel av 1800-tallet til omtrent midt på 1900-tallet. Dessuten kom den til å prege bygdemiljø i hele landet. I flere regioner gikk folketallet regelrett tilbake. Den første organiserte og direkte utvandringen fra Norge til USA fant sted sommeren 1825 da sluppen Restauration forlot Stavanger havn med ankomst New York 9. oktober samme år. Da reiste 52 personer (53 ankom New York, da en pike ble født under overfarten). Lederen, Lars Larsen Geilane, var kveker. Kvekersamfunnet var ikke tolerert av den autoritære norske statskirken. Dessuten var flere av emigrantene haugianere, som riktignok hørte under statskirken, men som likevel hadde en tro som marginaliserte dem i samfunnet. Det første utvandrerfølget var derfor preget av en religiøs migrasjon. Godt hjulpet av et nettverk av kvekere og av Cleng Peerson, som hadde utvandret tidligere, hadde de et nettverk som kunne ta imot dem da de ankom USA høsten 1825.
Etter utvandringen med følget på Restauration, tok det noen år før utvandringen ble årviss, men amerikabrev og hjemvendte emigranter til hjemstedet påvirket andre til å reise. I denne perioden kjenner vi til flere som utvandret, men de var forholdsvis få. I 1836 ble det organisert to seilskuter som befordret emigranter, den ene fra Stavanger og den andre fra Bergen, og dette året markerer begynnelsen på den regelmessige utvandringen fra Norge. Utvandringen spredte seg i vifteform fra Rogaland til fjord- og fjellbygder på Vestlandet og til dalførene på Østlandet. Senere kom trøndelagsbygdene og bygdene i Nord-Norge med.
Norsk utvandring til Canada
Etter jorda i jordbruksområdene i Midt-Vesten ble oppkjøpt og etter flere lover som innskrenket innvandringen til USA i 1920-årene, flyttet strømmen av utvandrere videre nordover til Canada. Mange oversjøiske emigranter reiste dit i 1920-og 1930-årene fram til utbruddet av andre verdenskrig. I Canada var det særlig prærieprovinsene Alberta, Saskatchewan og British Columbia som ble befolket av norske nybyggere.
Dannelsen av sfærer mellom Norge og utvandrersamfunnene
En følge av utvandringen var dannelsen av slektskapsbånd mellom Norge og de landene hvor utvandrerne slo seg ned. Gjennom amerikabrev, aviser og hjemvendte emigranter ble det dannet en rekke transatlantisk private og offentlige sfærer mellom Norge og utvandrersamfunnene. Hjemvendte emigranter tok med seg nye kulturelle impulser, og mange sendte penger hjem til Norge. De nye idéene og midlene var også med på å prege den norske samfunnsutviklingen, særlig i lokalsamfunn. Hjemvendte emigranter framsto altså som nasjonsbyggere på to kontinenter; de hadde bidratt til oppbyggingen av det samfunnet de utvandret til, og de bidro i samfunnsbyggingen i Norge.
John Bakken's first house
Fellestrekk med innvandrere i dag
Norske innvandrere har flere fellestrekk med innvandrere som kommer til Norge i dag. Fra siste halvdel av 1960-årene har Norge fra netto utvandringsland til netto innvandringsland; stor, utenomeuropeisk innvandring. I 2023 var 16 % av befolkningen innvandrere, og 3,9 % født av innvandrerforeldre. Hver femte innbygger i Norge innvandrer eller født av innvandrerforeldre. De største innvandrergruppene kommer fra Polen, Litauen, Ukraina, Sverige, Syria og Somalia, og bakgrunnen for innvandringen har ulike årsaker. Ønsket om bedre lønn enn i hjemlandet spiller en rolle for EU-land, mens andre innvandrere reiser til Norge på grunn av krig og konflikter i hjemlandet.
Av likhetstrekk kan nevnes religionens betydning blant innvandrere. Et annet trekk i flere kulturer er bevaring av kjønnsroller og isolasjon blant gifte innvandrerkvinner. Mennene er som regel de som ivaretar kontakten med lokalsamfunnet, mens gifte kvinner er forventet å ta seg av hus og hjem. Innvandrergenerasjonen har dessuten en fot i kulturen de kommer fra og en fot i den nye kulturen i mottakerlandet. Deres barn blir født inn i den nye kulturen og lærer seg språket og kulturelle koder raskere enn foreldrene, noe som igjen kan føre til en generasjonskløft mellom innvandrergenerasjonen og deres barn. Utvandrere fra samfunn med en autoritær farsrolle kan også ha utfordringer i møter med kulturen i samfunn som framstår som mer liberale. Den offentlige skolen framstår i innvandrerland som en assimileringsinstitusjon for å bli gode borgere av samfunnet. I motsetning til dette står de religiøse institusjonene og religiøse grupper som står som bevarere av en etnisk kultur. Den kan delvis stå i et spenningsforhold med skolen og storsamfunnet.
Dannelsen av etniske bosetningsmønstre og etniske organisasjoner er også et fellestrekk i innvandrersamfunn. I de etniske foreningene kan innvandrere og deres etterkommere dyrke tradisjoner og kulturen fra opphavslandet. I USA grunnla norske innvandrere Sons of Norway i 1895, og på begynnelsen av 1900-tallet oppsto ulike foreninger med medlemmer fra en bestemt region i Norge. Disse foreningene ble kalt for bygdelag, og fremdeles finnes ca. 30 bygdelag i USA som arrangerer årlige sammenkomster, kalt stevner, hvor de dyrker sin tilhørighet til opphavsregionen i Norge. Eksempler på etniske foreninger i Norge er Pakistansk Forening Norge og Somalisk velferdsforening Østfold.
Mange emigranter ønsket å bevare kontakten med hjemlandet, og gjennom amerikabrev, norske abonnenter på norsk-amerikanske aviser, oversendelse av kapital og besøk på hjemstedet ble det dannet en rekke offentlige og private sfærer mellom miljøer i Nord-Amerika og Norge. Tilsvarende kontakt finnes blant innvandrere av ulikt opphav i Norge i dag. Det finnes også eksempler på at innvandrere utvikler såkalte postmigrasjonsvansker. Disse går ut på at en rekke innvandrere har problemer med å etablere seg i det nye samfunnet på grunn av at de forlater nettverk i hjemlandet og har vansker med å bygge nye nettverk og å være en del av samfunnet. Dette kan føre til isolasjon og psykiske utfordringer.
Utvandringen til og fra Norge er mangfoldig, og flere sider ved denne utvandringen er fremdeles lite kjent. 200-årsmarkeringen for norsk utvandring er en god anledning til å belyse underkommuniserte temaer innen dette feltet med ny kunnskap.
Faglitteratur i utvalg:
Utvandring til Nord-Amerika
Anderson, Rasmus B. (1895) The First Chapter of Norwegian Immigration (1821-1840): Its Causes and Results. Madison, Wisconsin.
Blegen, Theodore C. ((1931) 1969) Norwegian Migration to America 1825-1860. (Northfield, Minnesota: Norwegian-American Historical Association) New York: Arno Press.
Blegen, Theodore C. ((1940) 1969). Norwegian Migration to America. The American Transition. (Northfield, Minnesota: Norwegian-American Historical Association) New York: Arno Press.
Drange, Ernst B. (2012) «Nordmenn i Ny-Nederland (New York) på 1620-30-talet – og ein indianartolk frå Ryfylke?» Heimen, vol. 49, 163-180.
Evjen, John O. (1916). Scandinavian Immigrants in New York, 1630-1674. Minneapolis, Minnesota: K. C. Holter Publishing Company.
Flom, George T. (1940, ny utgave 1992) Norwegian Migration to America. 1825-1860. (Northfield, Minnesota: The Norwegian-American Historical Assocation).
Joranger, Terje Mikael Hasle (2020). «Historiske perspektiver på utvandringen fra Norge til USA i norgeshistorie.no Historiske perspektiver på utvandringen fra Norge til USA - Norgeshistorie [publisert 10.6.2020, sist endret 29.6.2020]
Lovoll, Odd S. (1983, revidert versjon 1997). Det løfterike landet – en norskamerikansk historie. Oslo: Universitetsforlaget. (Norwegian version)
Lovoll, Odd S. (1984, revised version 1999). The Promise of America. A History of the Norwegian- American People. Minneapolis, Minnesota: University of Minnesota Press. (English version)
Lovoll, Odd S. (1999). Innfridde løfter – et norskamerikansk samtidsbilde. Oslo: Vett & viten. (Norsk versjon)
Lovoll, Odd. S. (1999). The Promise Fulfilled. A Portrait of Norwegian Americans Today. Minnesota: University of Minnesota Press. (English version)
Lovoll, Odd S. (2015). Across the Deep Blue Sea. The Saga of Early Norwegian Immigrants. From Norway to America through the Canadian Gateway. St. Paul: Minnesota Historical Society Press. (Engelsk versjon)
Lovoll, Odd S. (2016). Den Lange Overfarten: Tidlig norsk utvandring til Amerika. Oslo: Spartacus forlag/Scandinavian Academic Press.
Olson, Daron W. (2012). Vikings Across the Atlantic. Emigration and the Building of Greater Norway, 1860-1945. Minneapolis, Minnesota: University of Minnesota Press.
Qualey, Carlton C. ((1938) 1969) Norwegian Settlement in the United States. Northfield: Norwegian-American Historical Association/ Minnesota Historical Society Press. New York: Arno Press.
Semmingsen, Ingrid (1941). Veien mot vest. Utvandringen fra Norge til Amerika 1825-1865, bd. 1. Oslo: H. Aschehoug & Co.
Semmingsen, Ingrid (1950). Veien mot vest. Utvandringen fra Norge til Amerika 1865-1915. Oslo: H. Aschehoug & Co. «Utvandringsstatistikk» (1921). Norges offisielle statistikk. VII.25. Kristiania: H. Aschehoug & Co.
Østrem, Nils Olav (2014). Norsk utvandringshistorie. Oslo: Det Norske Samlaget.
Utvandring til Nederland
Sogner, Sølvi (1994). Ung i Europa. Norsk ungdom over Nordsjøen til Nederland i tidlig nytid. Oslo: Universitetsforlaget.
Sogner, Sølvi (2012). «Og skuta lå i Amsterdam...». Et glemt norsk innvandrersamfunn i Amsterdam 1621-1720. Oslo: Aschehoug.
Stylegar, Frans-Arne Hedlund (2016). «Byfolk, bønder og soldater i Nieuw Nederland. Utvandring til det hollandske Amerika på 1600-tallet» i Berit Eide Johnsen, red., På vandring og flukt. Migrasjon i historisk perspektiv. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
Sundsback, Kariin (2006-2024). «Norske kvinners emigrasjon til Amsterdam 1600-1750». Opplandsarkivet avd. Maihaugen sin nettside Opplandsarkivet avd. Maihaugen - Norske kvinners emigrasjon til Amsterdam 1600 – 1750 (opam.no)
Utvandring i norrøn tid
Brøgger, A.W. (1930). Den norske bosetningen på Shetland-Orknøyene: Studier og resultater. Oslo: Norske videnskaps-akademi.
Kaspersen, Martine (2021). Identity in the Scandinavian Early Viking Age migrations to Orkney and Dublin. Trondheim: NTNU.
Koht, Halvdan (1950). Den eldste Noregs-historia, med meldingane frå Noreg hos Adam av Bremen. I serien "Norrøne bokverk". Oslo: Det Norske Samlaget.
Orknøyingenes saga (1970). Oversatt av Anne Holtsmark. Oslo: Aschehoug. Sturlason, Snorre. Heimskringla. Div. Utgaver.