Hos fotografen: Emma, Haldis, Hildur, Kaare og Liv Moe i 1918.
Schrøder
Skjøre øyeblikk, Moe-familien i brytningstid
I begynnelsen av 2021 undersøkte samlingsforvalterne på Gjenreisningsmuseet en av de aller første donasjoner til museet. Den ble gjort hele fire år før utstillingen ble åpnet av Kronprins Haakon for publikum den 29. juni 1998.
Målet med dette retrospektive arbeidet var å finne ut om det fortsatt var mulig å oppspore mer informasjon om materialet. Kvinnen som var giver den gang heter Eli Moe Guneriussen, bare at navnet Moe ble utelatt ved registreringen. Det viste seg altså at hun er barnebarnet til Cornelius Moe, navngiver for den veien i Hammerfest der skolen var plassert før krigen og som nå er adressen til Gjenreisningsmuseet for Finnmark og Nord-Troms.
Cornelius Moe
Cornelius Moe som ung mann
Ukjent
Hammerfestingene kjenner han som skolebestyrer "før krigen". Han tiltrådde stillinga i 1916. Enda bedre husker folk han som forfatteren av Hammerfestsangen, samt flere diktsamlinger og guttebøker. I tillegg satt han sine spor som kommunerevisor og ordfører. Det er ingen tvil om at denne mannen er en lokalhistorisk viktig personlighet og dermed var det nærliggende å forhøre seg om det eksisterte mer historisk materiale. Resultatet er en tilvekst til Gjenreisningsmuseets samling bestående av 29 fotografier, 1 tegning og to dokumenter. Disse er nå tilgjengeliggjort for allmennheten her på digitaltmuseum.no.
Tilvekst til samlinga
Materialet omhandler hele familien Moe og berører en overraskende bredt spektrum av tema og tillater derfor et mangfold av innfallsvinkler. Det kan være en historie om en patriark eller om Cornelius og Maren som fikk syv barn i løpet av 19 år. Historia kan omhandle liv og virke i Nord-Norge fra før århundreskiftet til okkupasjon, tvangsevakuering og gjenreisning. Eller det kan være en fortelling om hver eneste av de fem jentene og to guttene i ungeflokken. Mulighetene er nærmest ubegrenset. Det skal likevel fremheves to enkelthistorier for å vise potensialet i dette samlingsmaterialet.
Hildur og Pelle
Hildur Moe og Pelle Bangs forlovelsesbilde tatt ombord på en båt i hammerfest havn. Ca. 1930.
Ukjent
Hildur Juliane Bang (05.02.1908 – 03.01.1994) var det tredje barnet i Moe-familien. Niesen hennes forteller «at hun skal ha vært mye syk i ungdommen og fikk visstnok derfor ingen spesiell utdannelse slik alle hennes søstre fikk. Cornelius Moe var jo sosialist og ville at døtrene skulle få ordentlig skolegang». Førstebarnet Emma var telegrafistinne og andrebarnet Haldis fikk sekretærutdannelse. Det femte barnet i runden, Liv, og minstejenta Gerd Inger, også kalt for Lillemor, var rødekorssykepleiere. Hildur jobbet nok en periode i telefonsentralen i Stokmarknes som hennes tante Laura bestyrte. På 1930-tallet ble hun forlovet med Peder «Pelle» Bang og de bodde i Vadsø til krigen brøt ut. Peder var skipper på ulike kystgående båter. Etter krigen flyttet paret til Hammerfest. Der fikk Peder en administrativ stilling i Finnmark Fylkesrederi og Ruteselskap (FFR) og ble senere direktør. Niesa forteller: «De levde nok et overklasseliv, de hadde ingen barn og var usedvanlig selskapelige og sjarmerende begge to. Pelle var egentlig ikke noe friluftsmenneske, men han elsket å fiske laks – for øvrig som hans svigerfar – så han fikk bygd ei hytte i Repparfjorddalen med lakserett i Skaidielva. Dit kjørte de ofte om sommeren i hans store svarte Volvo PV med nr. Y 50.»
Kaare, motstanden og en tragisk ende
Kaare Moe tegnet av medfangen Reidar Suleng, datert 16.02.1942.
Kaare (03.04.1910 – 10.06.1942) ble født som fjerde barn i familien Moe. Han utdannet seg som radiotelegrafist og jobbet på en av radiostasjonene i Finnmark. Han ble gift med Aslaug Vaksvik fra Sunnmøre og de bodde i Laksevåg i Bergen. I 1941 ble Kaare og 15 av hans kolleger, deriblant Haakon og Reidar Suleng, pågrepet av nazistene i forbindelse med en spionasjeanklage. De ble overført fra Grini til Berlin den 23.02.1942 og dømt av Rikskrigsrettens 4. senat for fiendebegunstigelse og henrettet (skudd) den 06.10.1942. I den foreliggende korrespondansen fra Midhordland skifterett fremkommer det at familien helt til april 1945 ikke hadde kjennskap til at sønnen var død. De nevnte dokumentene omhandler den offentlige skiftebehandlingen til Kaares og Aslaugs fellesbo. Kaares unge kone Aslaug døde i et bombeangrep i Bergen den 04.10.1944. I tillegg er det bevart en tegning som Reidar Suleng laget av sin venn Kaare i fangenskap på Grini og smuglet ut til kona Aslaug. Denne historia har Hildur Bang, født Moe, skrevet ned og den tilhører til selveste tegninga. Der skriver Hildur til slutt: «Kaare som alltid hadde et slikt muntert uttrykk er her blitt merket av sitt 1 ½ års fengselsopphold.»
Knut, som “droppet“ i fallskjerm over Finnmarksvidda
Minneord skrevet av Kjell Arne Bratli i Finnmark dagblad, 01.11.1989, side 4.
Det er bare et bilde i det overtatte materiale, som viser Knut Moe (10.08.1921 – 05.10.1989) som barn sammen med sin søster Gerd Inger, som i familien ble kalt for “Lillemor”. Som broren Kaare, viet også den yngste søsken i Moe-flokken, sitt liv kampen mot nazistene. Kjell Arne Bratlis minneord for Knut ble publisert i Finnmark Dagblad den 01.11.1989 og gir oss en idé av hva Knut har gått gjennom og hvordan livet hans ble etter krigen.
Knut gikk på gymnas i Tromsø og begynte på lærerskolen der i 1941. Men istedenfor å innfinne seg i nazistenes maktovertagelse, tok han seg frem til London der han utdannet seg som telegrafist og jobbet for Special Intelligence Service, som for de fleste er kjent som MI6. Bratli skriver at Knut “droppet over Finnmarksvidda. Sammen med andre etterretningsagenter rapporterte han blant annet fra tyskernes bevegelser i Nord-Norge, og i Alta drev han en hemmelig radiosender sammen med Torstein Raaby, Karl Rasmussen og Alfred Henningsen.”
Det er på et vis en trøstende tanke at Knut, i motsetning til storebroren Kaare, overlevde arbeidet i motstandsbevegelsen. Om historiene deres huskes eller ikke, viser disse livsløp at enkeltmenneskets holdning og innsats kan gjøre en forskjell for utfallet av historien.
Samlingsmateriale som Gjenreisningsmuseet fikk donert, viser ulike fasetter av familien Moes liv. Gjennom fotografiske glimt følger vi dem gjennom glede og sorg og får en forståelse for hvordan den store historien preget deres personlige liv.
