Willibald Storn vokste opp på landsbygda i Østerrike. Hans far falt i Sovjetunionen under den annen verdenskrig. Erfaringer fra krigens barbari og brutale overgrep under nazistisk ...
Willibald Storn vokste opp på landsbygda i Østerrike. Hans far falt i Sovjetunionen under den annen verdenskrig. Erfaringer fra krigens barbari og brutale overgrep under nazistisk og kommunistisk regime har satt spor i bildene hans og gitt seg uttrykk i samfunnsengasjement og solidaritet med de undertrykte og svake, med barn som lider, vergeløse dyr og sårbar natur. Gjennom kunsten utforsker han menneskenaturen og livets mangfold, skildrer dets skjønnhet og styggedom med stenk av humor og poesi i et frodig billedspråk.
I pakt med sine røtter i landsbygdas folkelighet dyrket Storn fra begynnelsen av en stil forankret i folkekunsten og dens frykt for det tomme rom, og i en naivisme uten akademiske pretensjoner eller ønske om teknisk fullkommenhet. Med et lekent og eksperimenterende forhold til virkemidlene kviet han seg ikke for å provosere og utfordre ytringsfriheten.
Første gang Storn vekket til hissig debatt, var 1969, da han i Unge Kunstneres Samfund presenterte en banebrytende installasjon som han kalte Coca-Donald samfunn – ikke ta meg (senere destruert). Det var et saftig angrep på konsumentsamfunnets heslighet med forløpere i amerikansk “junk art” og “happenings”. Omtrent samtidig tok Storn initiativet til kunstnerkollektivet GRAS (1969–73), et grafisk verksted der det hovedsakelig ble arbeidet med silketrykk.
Titler og tekster, ofte på tysk, kan være vesentlige elementer i Storns kunstuttrykk, i pakt med surrealistiske tradisjoner. Utover i 1980-årene mottok han impulser fra postmodernismen, “siterte” Picasso og Munch og refererte til grufulle fotografier fra den annen verdenskrig. Influert av de “heftige” tyske malernes tilbakeskuende bilder ble formspråket forenklet og iblant smittet av såkalt “primitiv” og forhistorisk kunst.
Kilde:
Hennum, Gerd. (2009, 13. februar). Willibald Storn. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 2. oktober 2019 fra https://nbl.snl.no/Willibald_Storn
GRAS ble startet i 1970 av Per Kleiva, Willibald Storn, Anders Kjær og Morten Krohg.
Initiativet hadde sitt utgangspunkt blant annet i den kollektive arbeidsformen og det politisk ...
GRAS ble startet i 1970 av Per Kleiva, Willibald Storn, Anders Kjær og Morten Krohg.
Initiativet hadde sitt utgangspunkt blant annet i den kollektive arbeidsformen og det politiske engasjementet som var fremtredende i radikale kretser på denne tiden. Blant de kunstnerne som samlet seg i verkstedlokalet i Christian Krohgs gate var foruten de nevnte Victor Lind, Bjørn Krogstad, Eva Lange, Egil Storeide, Bjørn Melbye Gulliksen, Siri Aurdal, Olav Orud, Jan Radlgruber, Asle Raaen og Øyvind Brune.
GRAS-gruppa presenterte seg for første gang med en grafikkmappe høsten 1971. Inspirert av amerikansk pop-kunst og hard edge maleri arbeidet GRAS-kunstnerne hovedsaklig med silketrykk som gjerne inneholdt fotobaserte elementer og som ofte hadde en plakatmessig utforming. Denne metoden, som ble introdusert til Norge på 1960-tallet, gav mulighet til å lage kunst som folk hadde råd til. I tillegg hadde kunstnerne som var tilknyttet GRAS felles politiske grunnholdninger forankret i en venstrepolitikk med en hardere marxist-leninistisk fraksjon på den ene siden og mykere sosialister på den andre. Det er derfor ikke overraskende at motivet i Anders Kjærs silketrykk Ny morgen er formann Mao som en oppadgående sol i horisonten. Selve navnet GRAS gir også assosiasjoner til 1970-tallets grasrotbevegelser og kampen mot EEC. Flere av bildene i KpA´s utstilling, blant andre Terje Roalkvams Plogen, Per Kleivas Hausten 1972 og Egil Røeds Kunst er bedre end guld, er innlegg i en nasjonal politisk eller mer lokal kunstpolitisk debatt.
GRAS-kunstnerne hadde også tidstypisk nok et sterkt engasjement knyttet til amerikanernes krigføring i Vietnam. Per Kleivas Blad frå imperialismens dagbok som viser krigshelikoptere som flyr innover et urørt landskap er et av de mest kjente verk fra denne tida. Bildet hadde i 1971 en åpenbar referanse til Vietnamkrigen og understreker kontrasten mellom krigsmaskinenes destruktive og naturens livsbejaende krefter. Også andre arbeider i KpA´s utstilling uttrykker sterk kritikk av amerikanernes krigføring, blant andre Victor Linds U.S.A og Morten Kroghs Welcome home soldier. I tillegg til Kleivas Blad frå imperialismens dagbok er Anders Kjærs Syd-amerikansk interiør, med blodflekkene i den kalde og golde fengselscellen, blitt stående som et av GRAS-gruppas sterkeste og mest varige bidrag som også kan sees i et videre perspektiv utover det rent samtidsaktuelle.
Willibald Storn vokste opp på landsbygda i Østerrike. Hans far falt i Sovjetunionen under den annen verdenskrig. Erfaringer fra krigens barbari og brutale overgrep under nazistisk ...
Willibald Storn vokste opp på landsbygda i Østerrike. Hans far falt i Sovjetunionen under den annen verdenskrig. Erfaringer fra krigens barbari og brutale overgrep under nazistisk og kommunistisk regime har satt spor i bildene hans og gitt seg uttrykk i samfunnsengasjement og solidaritet med de undertrykte og svake, med barn som lider, vergeløse dyr og sårbar natur. Gjennom kunsten utforsker han menneskenaturen og livets mangfold, skildrer dets skjønnhet og styggedom med stenk av humor og poesi i et frodig billedspråk.
I pakt med sine røtter i landsbygdas folkelighet dyrket Storn fra begynnelsen av en stil forankret i folkekunsten og dens frykt for det tomme rom, og i en naivisme uten akademiske pretensjoner eller ønske om teknisk fullkommenhet. Med et lekent og eksperimenterende forhold til virkemidlene kviet han seg ikke for å provosere og utfordre ytringsfriheten.
Første gang Storn vekket til hissig debatt, var 1969, da han i Unge Kunstneres Samfund presenterte en banebrytende installasjon som han kalte Coca-Donald samfunn – ikke ta meg (senere destruert). Det var et saftig angrep på konsumentsamfunnets heslighet med forløpere i amerikansk “junk art” og “happenings”. Omtrent samtidig tok Storn initiativet til kunstnerkollektivet GRAS (1969–73), et grafisk verksted der det hovedsakelig ble arbeidet med silketrykk.
Titler og tekster, ofte på tysk, kan være vesentlige elementer i Storns kunstuttrykk, i pakt med surrealistiske tradisjoner. Utover i 1980-årene mottok han impulser fra postmodernismen, “siterte” Picasso og Munch og refererte til grufulle fotografier fra den annen verdenskrig. Influert av de “heftige” tyske malernes tilbakeskuende bilder ble formspråket forenklet og iblant smittet av såkalt “primitiv” og forhistorisk kunst.
Kilde:
Hennum, Gerd. (2009, 13. februar). Willibald Storn. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 2. oktober 2019 fra https://nbl.snl.no/Willibald_Storn
Willibald Storn vokste opp på landsbygda i Østerrike. Hans far falt i Sovjetunionen under den annen verdenskrig. Erfaringer fra krigens barbari og brutale overgrep under nazistisk ...
Willibald Storn vokste opp på landsbygda i Østerrike. Hans far falt i Sovjetunionen under den annen verdenskrig. Erfaringer fra krigens barbari og brutale overgrep under nazistisk og kommunistisk regime har satt spor i bildene hans og gitt seg uttrykk i samfunnsengasjement og solidaritet med de undertrykte og svake, med barn som lider, vergeløse dyr og sårbar natur. Gjennom kunsten utforsker han menneskenaturen og livets mangfold, skildrer dets skjønnhet og styggedom med stenk av humor og poesi i et frodig billedspråk.
I pakt med sine røtter i landsbygdas folkelighet dyrket Storn fra begynnelsen av en stil forankret i folkekunsten og dens frykt for det tomme rom, og i en naivisme uten akademiske pretensjoner eller ønske om teknisk fullkommenhet. Med et lekent og eksperimenterende forhold til virkemidlene kviet han seg ikke for å provosere og utfordre ytringsfriheten.
Første gang Storn vekket til hissig debatt, var 1969, da han i Unge Kunstneres Samfund presenterte en banebrytende installasjon som han kalte Coca-Donald samfunn – ikke ta meg (senere destruert). Det var et saftig angrep på konsumentsamfunnets heslighet med forløpere i amerikansk “junk art” og “happenings”. Omtrent samtidig tok Storn initiativet til kunstnerkollektivet GRAS (1969–73), et grafisk verksted der det hovedsakelig ble arbeidet med silketrykk.
Titler og tekster, ofte på tysk, kan være vesentlige elementer i Storns kunstuttrykk, i pakt med surrealistiske tradisjoner. Utover i 1980-årene mottok han impulser fra postmodernismen, “siterte” Picasso og Munch og refererte til grufulle fotografier fra den annen verdenskrig. Influert av de “heftige” tyske malernes tilbakeskuende bilder ble formspråket forenklet og iblant smittet av såkalt “primitiv” og forhistorisk kunst.
Kilde:
Hennum, Gerd. (2009, 13. februar). Willibald Storn. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 2. oktober 2019 fra https://nbl.snl.no/Willibald_Storn
