"Sarpsborg - Sarpsfossen"

Den digre Sarpsfossen gav lenge driftsvann til en av Norges største ansamlinger av oppgangssager – Borregårds-sagene på vestsida og Hafslund-sagene på østsida av elva. Men fossen skapte også problemer, for den strie strømmen i de store vannmassene hadde en tendens til å splintre mye av fløtingsvirket som kom nedover vassdraget. Dette problemet ble noe redusert etter sprengingsarbeider på midten av 1800-tallet, til stor glede for sagbrukseierne i Fredrikstad, som etter hvert også fikk muligheter til å fløte tømmer gjennom en fjelltunnel fra Glommas vestre løp til Eidet ved Visterflo. Med den stadig sterkere konkurransen fra sagbrukene i Fredrikstad vurderte man andre måter å utnytte energien i Sarpsfossen. Det startet med trekol- og tresyrefabrikk, samt et glassverk. Da det ikke ble noen suksess ble Hafslund chemiske Træmassefabrik, en sulfatcellulosefabrikk, bygd på østsida av fossen i 1873-74. Dette var Norges første cellulosefabrikk. Noen kommersiell suksess ble den likevel ikke, og i 1885 ble anlegget ødelagt av brann. Året etter ble det reist en ny fabrikk på branntomta, denne gangen for produksjon av sulfittcellulose. Fabrikken kom etter hvert på handel, og i slutten av 1890-åra ble det bygd kraftstasjon her i samarbeid mellom norske interessenter og et tysk storkonsern. Sulfittfabrikken kjøpte konkurrenten på den andre sida av elva, Kellner-Partington (seinere Borregaard) i 1905. Borregaard avviklet celluloseproduksjonen på Hafslund i 1947, men anlegget ble kjøpt og drevet videre av selskapet Sarpsborg Pap- & Papitrindustri, som seinere har framstilt papp og papir til emballasjebruk her. På vestsida av fossen startet industrireisinga i 1885, med det engelske selskapet The Kellner-Partington Paper Pulp Co. Ltd. som kapitalsterke eiere. Den første fabrikken ble satt i drift i 1892, og den var da Norges største cellulosefabrikk. Utbygginga fortsatte likevel med fabrikkanlegg nummer to i 1894 og nummer tre i 1906-08. Fra midten av 1890-åra ble det også produsert papir ved anlegget. Også denne produksjonsgreina ble styrket med bygging av flere fabrikkbygninger og nye papirmaskiner i åra som fulgte. Anleggets kapasitet og Kellner-Partingtons stigende innflytelse som en dominerende tømmerkjøper på Østlandet gjorde det til en fanesak for norske skogeiere og industrialister å ”hjemkjøpt” virksomheten, noe som lyktes i 1918. Borregaard var tidlig ute med en metode for bleking av cellulosen, men i mellomkrigstida begynte fabrikkanleggene å bli gammeldagse. Bedriften møtte de utfordringene dette innebar blant annet med å satse på trekjemiske nyvinninger, og ble en ledende produsent av silkecellulose i verdenssammenheng. Anleggene ble kraftig moderniserte etter 2. verdenskrig, samtidig som satsinga på trekjemi fortsatte. Selskapet forsøkte også å ekspandere utenlands, med vekslende hell. I 1980- og 90-åra gikk virksomheten inn i store industrifusjoner, først med Orkla (opprinneligt gruveselskap, men da mer en dagligvareorientert virksomhet), siden også med Nora (næringsmiddelkonsern, kjent for saft, syltetøy og hermetikk9. Borregaard er fortsatt en sentral aktør på det trekjemiske verdensmarkedet.

Lørdag 16. april 1916 publiserte avisa Sarpen følgende lille intervju med Martin Eliassen (f. 1833), som hadde vært fløter i dette området, og hans ektefelle Marie (f. 1830):

«Fra gamle dager.
En tro arbeider.
En efter en falder de gamle væk og det blir tyndere og tyndere i den gamle storskogen efterhvert. Men en og anden holder ut i det længste. De er som de gamle malmfuruer, de trodser baade storm og ælde. Fast staar de med røttene i den klippefaste fjeldgrund. Det ene aar efter det andet glir hen uten at det merkes synderlig paa de sterke kroppene.
Det er bare haaret som kvitner mer og mer og rynkene i ansigtet som blir flere og vokser litt – næsten umerkelig. Lemmene stivner kanske ogsaa noget. Men i det hele saa holder de sig forbausende godt mange av disse gamle.
En av disse er den snart 84-aarige diamantjubilandt Martin Eliassen paa Alvimhaugen i Tune.
Han gaar ute i haven og rusler, da jeg kommer og forstyrrer ham i hans hvile.
Om han kunde fortælle mig litt fra sitt lange arbeidsliv?
Jo, det kan jeg nok. Men hvad skulde det være?
Fra arbeidet i lænsen f. eks.
I 60-tallet fandtes der ikke lænser. Vi maatte dra tømmeret fra flo til flo. Da jeg begyndte hos Jacobsen i 60 blev den første lænse ved Hvidsten bygget. Før blev tømmeret lagt i flaater ved Borregaard. Saa gik det igjennem fossen da, og saa gjaldt det at faa berget det ind. Der blev arbeid nat som dag. Saa var det at finde ut merkene. En mand stod paa hver sin side av stokken og halte den paa land. En maa vokte sig vel, for det var mulkt fort hver gælning en tok ind. Dette var i Isaksens ti’. Saa kom Furuholmen med sin indretning. Han bygget en tømmerrende fra lænsa til Hølberget. Renna var inddelt i skraalænser. Naar skraalænsa var fuld rendte vi paa et taug og løt tømmeret gaa. Han gjorde mye godt Furuholmen og snild var’n som faa.
Arbeidstiden var vel stri?
Ja, det var sikkert! Fra det første jeg begyndte var det op 5 om morgenen. Bommen i lænsen blev ikke stængt før 9 om kvelden og derefter skulde en stikke ut flaater som var fulde. Saa det var svær lang arbeidstid. Vi sluttet 11 om kvelden. Furuholmen fik naa sat arbeidstia fra 6 morgen til 7 om kvelden.
Og betalingen?
Den var for tylvter. Det var de gangene vi tjente 6 kroner om dagen, naar det gik godt.
De har naturligvis i Deres lange farefulde arbeide været i livsfare?
Ja, jeg har vært i livsfare mange ganger. Ofte saa det riktig stygt ut. Glomma gik svær den gang da ser De. Jeg husker en St. Hansnat jeg hadde vakt. Kl. 3 om morgenen kom en av Borregaards fasteprammer seilende nedover mot dokken. Prammen blev delt i to. Og da var den stor!
Den gamle tro arbeider sitter baus og lar tankene fare langt tilbake i tiden. Som 9 – ni – aars gammel gut tok han fat paa livets alvor. I over 50 aar har han trælet og slitt, arbeidet haardt og stridt. Endelig for etpar aar siden la han aareneo p for at unde sig ro og hvile efter et halvthundreaars udmerkede og samvittighetsfulde arbeide.
Diamantbrunden Marie, Martins hustru, har altsaa måndag i over en menneskealder delt godt og ondt med sin mand.
Det er ikke saa daarlig det at være gift i 60 aar! sier den 86-aarige diamentbrud.
Nei, det var sandt san!
De kan tro vi har oplevet meget. Mens Martin var paa arbeide hadde jeg en hel del av arbeiderne, som arbeidet paa Smaalensbanen, i kosten og logi. Det var følt mye leven den gang blandt arbeiderne. Politiet hadde nok at gjøre med dem. Engang gik en av svenskerne bort til politmester Smith og tok luen hans og sa: «Nu är jag så grän som Di!» Ja, det gik livlig til den gang.
De saa vel det første tog som gik paa Smaalensbanen?
Jeg saa det, sier manden, jeg stod nede i lænsen en middag og da gik det fra Greaker saa smaat saa smaat.
Ja, det er ikke sammenligning med no fra den tid og naa … Ikke no’n ting. Alt er saa nyt!»

Collapse text