Dokke

RØNNAUG PETTERSSENS DUKKER

Av Knut Djupedal, 2006

Denne dukken er en del av en utstilling først skapt av Den norske Opplysningstjenesten i 1975-76. Den var et ledd i arbeidet med å spre opplysninger om Norge og norsk kultur i USA og ble åpnet i New York City i april 1976 av Liv Ullmann. I mange år turnerte den i USA som en kulturell reklame for Norge. Så etter å ha vært lagret ved Det norske Generalkonsulatet i New York i noen år, ble den donert til Norsk Utvandrermuseum av Utenriksdepartementet i 2004. Her har utstillingen funnet sitt endelige hjem.

Utstillingen består av 26 dukker laget av kunstneren Rønnaug Petterssen. Petterssen var født i Vesterålen i Nord Norge og studerte kunst i Tyskland og Spania. Før hun kom tilbake til Norge i 1934, bestemte hun seg for at hennes kunstneriske medium skulle bli dukker, og hun åpnet et atelier i Oslo med dette for øye. Nasjonal og internasjonal anerkjennelse fulgte straks etter. Hun vant førstepremier ved kunst- og håndverksutstillinger i Oslo, og dukkene hennes ble vist ved verdensutstillingen i Paris i 1937 og verdensutstillingen i New York i 1939-1940.

De norske bunadene hadde alltid fascinert Petterssen og hun ville gjerne kle dukkene sine med disse draktene. I begynnelsen hadde hun vanskeligheter med å finne ekte modeller og mønstre for arbeidet sitt. Men hun benyttet enhver anledning til å skaffe seg kunnskap om emnet, fra museer, bibliotek, husflidslag og privatpersoner med interesse for bunadene. Modellene for selve dukkene var enklere, de fant hun blant norske og samiske barn.

Senteret for dukkeproduksjonen var hennes atelier i Oslo. Men rundt om i Norge satt det mange hjelpere – spesialister på hvert sitt felt - som gjorde delarbeid på dukkene, som til slutt ble satt sammen i Petterssens atelier.

Fordi dukkene var skapt for å se ut som ordentlige mennesker i miniatyr, måtte hun løse problemet med å redusere alle størrelser og mål til de riktige proporsjoner. Derfor fant hun det umulig å gjenskape hver eneste detalj på bunadene. Likevel beholdt hun selve snittet og mønsteret til de opprinnelige bunadene. Med hensyn til dekorasjonene, syntes hun det var viktig å beholde det mest karakteristiske fra hver bunad. Av den grunn er Petterssens dukker ekte kunstverk. De tjente også i sin tid til å øke interessen for de gamle norske bunadene og for norsk folkekultur i alminnelighet.

Utstillingen omfatter et bredt utvalg av de fineste dukkene som Petterssen laget mellom 1935 og 1975.

OM DUKKENE

ANSIKTET

Karakteristisk for Rønnaug Petterssen sine dukker er filtansiktet som hun lærte å lage i Berlin. Modellene har vært samiske og norske barn. Hun malte ansiktstrekk så hver og en fikk sitt særpreg. Se for eksempel på skøyeren fra Fana, den alvorlige og forventningsfulle hardangerbruden og de troverdige samene. Kunnskapen om hvordan hun lagde filtansiktene ble ikke ført videre.

BUNADENE

De norske bunadene hadde alltid fascinert Pettersen. I begynnelsen hadde hun vanskeligheter med å finne ekte modeller, mønstre og litteratur. Men hun benyttet enhver anledning til å skaffe seg kunnskap om emnet – ved å besøke museer og bibliotek, ved kontakt med husflidsforeninger og enkeltpersoner.

Fordi dukkene var skapt for å se ut som ordenlige mennesker i miniatyr, måtte hun løse problemet med å redusere alle størrelser og mål til riktige proporsjoner. Derfor fant hun det umulig å gjenskape her eneste detalj på bunadene. Likevel beholdt hun selve snittet av de opprinnelige bunadene. Med hensyn til dekorasjonene, syntes hun det var viktig å beholde det mest karakteristiske fra hver bunad. Av den grunn er Petterssens dukker ekte kunstverk. De tjente også i sin tid til å øke interessen for de gamle norske bunadene og for norsk folkekultur i alminnelighet.

Senteret for dukkeproduksjonen var atelieret i Oslo. Men rundt om i Norge satt det mange hjelpere – spesialister på hvert sitt felt – som gjorde delarbeid på bunadsdukkene. De enkelte bunadsdelene ble returnert til Oslo, hvor de ble kontrollert før påkledning på dukkene. På samme måte som søm, montering og påkledning var fordelt på mange hender, ble tilbehøret hentet fra mange kanter – fra inn- og utland: Sko fra Hokksund, knapper fra Arendal, Hardangerskautet fra plissefabrikken i Oslo, Hardangerbånd fra Frankrike. Håret til de store dukkene er naturlig hår som ble innført fra Mongolia til Tyskland, der det ble avfarget, bleket og solgt videre.

Ut av dette konglomerat av norsk og hjemlig, utenlandsk og fremmed står bunadsdukkene frem, hver og en med sin lokale koloritt og sine særtrekk.

Aksesjon: 2004

Produksjon