DigitaltMuseum+

About the object

History

    • Zoolog og fiskeribiolog Valentin Vilhelm Hartvig Huitfeldt-Kaas. Huitfeldt-Kaas` forskningsinnsats er i første rekke knyttet til studier av fisk, dyr og planter i norske innsjøer og ferskvann. Hans innsats på dette området regnes som et pionérarbeid. I 1928 resulterte det i doktoravhandlingen "Studier over aldersforhold og veksttyper hos norske ferskvannsfisker". Utover doktoravhandlingen gav Huitfeldt-Kaas ut en rekke vitenskapelige og mer populærvitenskapelige arbeider.

    • Fødsel: 1867

    • Død: 1941

    • Livsrolle

    • Livsrolle

332 objects

Støvvelfossen, Stordalen i Åfjord.

Elv, stengsel, fiskeinnretning, i Tanaelva (Deatnu) i Finnmark. Bildet er tatt fra Birkestrand mot Algasvarre (Alggasvárri). På den andre sida av elveløpet skimter vi Langnes (Guhkesnjárga).

Foss, elv, sagbruk, strømbrytere

Gjedderuse eller -teine, i området der fotografiet er tatt gikk slik fiskeredskap under navnet "risju". Dette dreier seg om et bundet innstengingsredskap med sidevendte fangarmer og et vidt sylindrisk fangkammer, alt lagd av tekstilt flettverk. I dette tilfellet er rusa oppspent mellom tre staurer i tunet på et gardsbruk. Vi ser to forholdsvis små uthusbygninger i bordkledd bindingsver til venstre i bildet. Til høyre skimter vi et vannspeil, der rusa ventelig skulle brukes. Bakenfor dette igjen et skogkledd landskap der en åskam møter horisonten.

Storr kattise, en innstengingsinnrietning for fisk ved Frøn på Ringerike.

Interiør fra et et fiskeklekkeri- og oppdrettsanlegg som statens fiskeriinspektør Anthon Landmark (1842-1932) fikk bygd på Hauge i Lærdal i samarbeid med grunneier Anders Jensson Hauge (1857-1938) i 1899. Dette skjedde som ledd i et nasjonalt prosjekt for å «forbedre Norges Laxe- og Ferskvannsfiskerier». Rundt 1900 skal det ha vært om lag 20 slike anlegg i Norge. Klekkeriet på Hauge ble nedlagt i 1949.

To utklekningshus for settefisk på Hauge i Lærdal (cirka 4 kilometer fra Lærdalsøyri). Fotografiet viser to klekkerihus, oppført i bindingsverk med vertikal over- og underliggerkledning og saltak, tilsynelatende bølgeblikktekket. Begge bygningene har tre krysspostvinduer på gavlveggen som vender mot fotografen. På bakken skimter vi også den lille bekken med vann som rislet gjennom utklekkingsrennene. Fiskesdammene der fisken fikk vokse seg større og mer robust lå på sletta like nedenfor de avbildete bygningene, jfr. KAS.123. I bakgrunnen på dette fotografiet skimter vi høye, bratte vestlandsfjell. Dette er en del av et fiskeklekkeri- og oppdrettsanlegg som statens fikskeriinspektør fikk bygd i samarbeid med grunneier Anders Jensson Hauge (1857-1938) i 1899, som ledd i et nasjonalt prosjekt for å «forbedre Norges Laxe- og Ferskvannsfiskerier». Rundt 1900 skal det ha vært om lag 20 slike anlegg i Norge. Klekkeriet på Hauge ble nedlagt i 1949.

Bildet viser stengsel ved Bonakas i Tanaelva, Finnmark. Stengslet fungerer som et ledegjerde og inngår dermed som en del av en fangstinnretning for fisk. Fisken ledes inn i et posegarn. Det er stengselsbukkene en ser på bildet. I bildet ses en båt med tre personer og en hund. Fotografiet er tatt i sørøstlig retning fra Bonakas i Tana i Finnmark. På motsatt side av elva ser vi fjellene fra Blåberget sørover mot Harrelv-området.

«Fiskebygning» i den nedre delen av Svartelva, som er grenseelv mellom Vang og Stange kommuner på Hedmarken. Konstruksjonen var ei treramme som var plassert på tvers av strømretningen, mellom elvebredden og ei steinør ute i elveløpet. Ramma var lags av rundtømmer, med ei bru en drøy meter over vannflata. Endene kvilte på bukker. På motstrøms side av brua var det fire åpninger for plassering av kuper (ruser – jfr. KAS.277). De skulle stå med fangståpningene på motstrøms side, slik at rusene kunne fange fisk som svømte oppover elva for å gyte. Ved ytterendene var det plassert rammer med trespiler som stengte fiskens vandringsveg der. Fiskebygningen stengte imidlertid bare en del av elveløpet. Da dette fotografiet ble tatt, sto fiskebygningen åpen (uten ruser). En mann sto på brua, mens en annen kar sto ved elvebredden til høyre i bildet. Fiskebygningene i Svartelva ble blant annet brukt til å fange mort (Leuciscus rutilus) – «sørenne» – som startet sin gytevandring i dette vassdraget og andre tilløpselver til Mjøsa i slutten av mai måned.

Abborkuper (ruser), fotografert på Mjøsstranda ved Åkersvika tidlig på 1900-tallet. De kupene som står i forgrunnen har et skjelett av vidjer som er trukket med netting. De står på høykant, med den sirkelrunde endeflata med 40-50 centimeters diameter på bakken. På disse endeflatene er det montert traktformete fangståpninger, lagd av samme type materialer. I de ytterendene som her vender opp er de langsgående vidjespilene knyttet sammen slik at kupene avsluttes i en spiss. På bildene kan vi skimte steiner som ble brukt som tyngsel. Til høyre skimter vi et par kuper som var lagd av sirkelrunde jernringer (antakelig tønneband) og med lekter som avstiving i lengderetningen, noe som har gitt disse en mer sylindrisk form enn dem som var lagd av vidjespiler. På bakken omkring kupene lå det en del grankvist, som antakelig ble stukket inn i kupene og senket med dem, for å lokke til seg fisk. Mjøsa har en meget stor abborbestand, og gytefisket med kuper har vært spesielt stort i Åkersvika, der det ble tatt store fangster om våren. Dette motivet er gjengitt på side 173 i fiskeribiologen Hartvig Huitfeldt-Kaas’ (1867-1941) bok «Mjøsens fisker og fiskerier» fra 1917. Huitfeldt-Kaas’ tekst om dette fisket er gjengitt under fanen «Opplysninger».

Notfiske etter lågåsild (Coreghonus albula) på Knuvelen i Fåberg, et av de beste fiskevarpene i den nedre delen av Gudbrandsdalslågen. Fotografiet ble tatt i 1901. Nota er et finmasket innstengingsredskap, der «bundingen» er forsterket med hampetau, en «søkketennol» nederst og en «flætennol» øverst. Førstnevnte var, som navnet antyder, utstyrt med søkker, mens flætennolen hadde flyteelementer, noe som skulle få nota til å stå som en vegg i vannmassene. Der flætennolen og søkketennolen møttes i notas tverrender var det festet 40 til 60 meter lange tau. Når nota skulle kastes, ble den lagt i «åfløya», den flatbotnete båttypen som var vanlig i dette området. Noen karer på land holdt i endetauet («stillpinntauet»), mens «settaren» kastet nota over akterenden («plitten») på båten og «bøleren» først rodde ut fra elvebredden, deretter innover igjen litt lengre nede, slik at nota ble stående som en U i vannmassene. Når bøleren og setteren kom til lands igjen, overlot de «åfløytauet» til andre fiskere, som deretter dro nota mot land uten at den fisken som var innestengt av «bundingen» fikk muligheter til å unnslippe. Etter hvert som stadig mer av nota nærmet seg land, ble fangsten stadig mer konsentrert, og når den kom inn i strandsonen kunne lågåsilda etter hvert øses opp i trekasser. Da dette fotografiet ble tatt var nota satt. Settaren fossrodde åfløya mot land, mens bøleren satt i akterenden med åfløtauet, som også ble kalt «innreiingstaug». Samtidig løp tre menn med stillpinntauet i retning inndraingsplassen. Hartvig Huitfeldt-Kaas' beskrivelse av dette fisket er gjengitt under fanen «Opplysninger». Lågåsildfiske i Fåberg. Notfiske på Øyra. På andre sida av elva sees Øyra med fiskebu og lendingstre. Ellers på bildet ser vi tre karer på land og to karer i en båt ute på elva. Gudbrandsdalen. Gudbrandsdalslågen.

Såkalt «utgjerdstre» ved Knuvelen i nerdre del av Gudbrandsdalslågen, i daværende Fåberg kommune. Fotografiet skal være tatt i 1904. Utgjerdstreet var en strømbryterinnretning som skulle muliggjøre notkast på lokaliteter der det kunne være mye i fisk som rant så fort at det kunne bli vanskelig å berge nota. Ved Knuvelen var det to slike strømbrytere, et «utgjerdstre» øverst og et «landingstre» lengre nede. Begge disse innretningene var lagd av lange trestammer som var lagt med rotenden utover i elveløpet og støttet opp av to bein - «stetter» i ytterendene. I dette tilfellet var det også en «bjønn», en slags bukk av tre, som skulle stabilisere utgjerdstreet. Fra den lange stokken ble det stukket rajer skrått ned mot elvebotnen på motstrøms side, og mellom disse ble det flettet kvist fra grantrær, som skulle bremse vannstrømmen. Nota ble kastet fra en båt, ei «åfløy» (båttypen vi her skimter fortøyd ved siden av bjønnen). Den ble deretter rodd i ei bue utover i elveløpet, og deretter tibake mot elevbredden like ovenfor det nedenforliggende landingstreet. Her gjaldt det å ha mye mannskap, som kunne trekke nota og fangsten på land før strømmen dro verdiene med seg (jfr. Hartvig Huitfeldt-Kaas' beskrivelse, som er gjengitt under fanen «Opplysninger»). Opprinnelig fulgte retten til notfiske på dette stedet gardene Røyne, Borud, Søndre Hov, Børke, Onsum og Nordre Jørstad i Fåberg. Seinere ble det solgt andelsretter til flere mindre «lotter» i fisket. Notfisket ved Knuvelvarpet opphørte etter mjøsregukleringa i 1965. Fra da av ble strømmen i Lågen for svak på dette stedet. I bakgrunnen skimter vi «mækrakker». Dette var utgjerdstrær hvor det var montert tett i tett med ruser som skulle fange fisk som var på vandring oppover elveløpet (jfr. f. eks. SJF.1988-00312 og SJF.1988-00313).

Såkalt «sikstanging» i Hølsauget i Gudbrandsdalslågen, i grensetraktene mellom daværende Fåberg og Øyer kommuner. Hit vandret siken for å gyte i september og oktober hvert år, noe som førte til såpass stor konsentrasjon av gytende sik i vannmassene at det var mulig å fange med håv. Fangstene ble imidlertid aldri store - oftest var det ingen, av og til en og i sjeldne tilfeller tre-fire fisker i håvposen etter at den var trukket langs elvebotnen i hølen mens båten (åfløya) ble rodd langsomt medstrøms. Dette fotografiet er tatt idet denne prosessen ble avsluttet. Roeren (Arne Teinlagsveen) hadde nettopp vendt båten for å ro oppover hølen igjen, mens Ola A. Haugen, som førte hoven har løftet den over vannskorpa for å sjekke innholdet. Dette var ikke noe utbytterikt fiske, og det var helst småkårsfolk som bodde langs de par hølene i Lågen der det samlet seg gytende sik som leide rett til sikstanging av grunneierne. Dette fotografiet er trolig «arrangert» i den forstand at sikstanging var et fiske som vanligvis bare kunne drives med håp om fangst i nattemørket. At de to karene på bildet kunne dette fisket, er det imidlertid ingen tvil om. Bildet er tatt i medstrøms retning. Litt mer informasjon om sikstanging og redskapen som ble brukt i dette fisket - basert på observasjonene til fotografen Hartvig Huitfeldt-Kaas (1867-1941) - finnes under fanen «Opplysninger».

Såkalt «sikstanging» i Hølsauget i Gudbrandsdalslågen, i grensetraktene mellom daværende Fåberg og Øyer kommuner. Hit vandret siken for å gyte i september og oktober hvert år, noe som førte til såpass stor konsentrasjon av gytende sik i vannmassene at det var mulig å fange med håv. Fangstene ble imidlertid aldri store - oftest var det ingen, av og til en og i sjeldne tilfeller tre-fire fisker i håvposen etter at den var trukket langs elvebotnen i hølen mens båten (åfløya) ble rodd langsomt medstrøms. Dette fotografiet er tatt noenlunde midt i hølen. Arne Teinlagsveen rodde langsomt i medstrøms retning, mens Ola A. Haugen førte hoven langsomt langs elvebotnen. Dette var ikke noe utbytterikt fiske, og det var helst småkårsfolk som bodde langs de par hølene i Lågen der det samlet seg gytende sik som leide rett til sikstanging av grunneierne. Dette fotografiet er trolig «arrangert» i den forstand at sikstanging var et fiske som vanligvis bare kunne drives med håp om fangst i nattemørket. At de to karene på bildet kunne dette fisket, er det imidlertid ingen tvil om. Bildet er tatt i medstrøms retning. Litt mer informasjon om sikstanging og redskapen som ble brukt i dette fisket - basert på observasjonene til fotografen Hartvig Huitfeldt-Kaas (1867-1941) - finnes under fanen «Opplysninger».

Såkalt «sikstanging» i Hølsauget i Gudbrandsdalslågen, i grensetraktene mellom daværende Fåberg og Øyer kommuner. Hit vandret siken for å gyte i september og oktober hvert år, noe som førte til såpass stor konsentrasjon av gytende sik i vannmassene at det var mulig å fange med håv. Fangstene ble imidlertid aldri store - oftest var det ingen, av og til en og i sjeldne tilfeller tre-fire fisker i håvposen etter at den var trukket langs elvebotnen i hølen mens båten (åfløya) ble rodd langsomt medstrøms. Dette fotografiet er tatt fra en bergnabb ned mot vannspeilet. Arne Teinlagsveen satt foran i åfløya og rodde oppover i hølen etter et fullført drett, mens Ola A. Haugen sto akterut med håven over skuldra. Sikstanginga var ikke noe utbytterikt fiske, og det var helst småkårsfolk som bodde langs de par hølene i Lågen der det samlet seg gytende sik som leide rett til sikstanging av grunneierne. Dette fotografiet er trolig «arrangert» i den forstand at sikstanging var et fiske som vanligvis bare kunne drives med håp om fangst i nattemørket. At de to karene på bildet kunne dette fisket, er det imidlertid ingen tvil om. Bildet er tatt i medstrøms retning. Litt mer informasjon om sikstanging og redskapen som ble brukt i dette fisket - basert på observasjonene til fotografen Hartvig Huitfeldt-Kaas (1867-1941) - finnes under fanen «Opplysninger».

Såkalt «sikstanging» i Hølsauget i Gudbrandsdalslågen, i grensetraktene mellom daværende Fåberg og Øyer kommuner. Hit vandret siken for å gyte i september og oktober hvert år, noe som førte til såpass stor konsentrasjon av gytende sik i vannmassene at det var mulig å fange med håv. Fangstene ble imidlertid aldri store - oftest var det ingen, av og til en og i sjeldne tilfeller tre-fire fisker i håvposen etter at den var trukket langs elvebotnen i hølen mens båten (åfløya) ble rodd langsomt medstrøms. Dette fotografiet er tatt fra en bergnabb ned mot vannspeilet. Ola A. Haugen sto midt i farkosten og stakk håven ned i vannmassene. Når dette var gjort ville Arne Teinlagsveen begynne å ro langsom i medstrøms retning, mens Ole førte hoven langs elvebotnen, der siken gikk. Når de seinere kom nederst i hølen gjaldt det å vende båten før den ble fanget av strømmen i det nedenforliggende elvestryket og å heve håven forsiktig for å sjekke om det hadde gått fisk i håvposen. Sikstanginga var ikke noe utbytterikt fiske, og det var helst småkårsfolk som bodde langs de par hølene i Lågen der det samlet seg gytende sik som leide rett til sikstanging av grunneierne. Dette fotografiet er trolig «arrangert» i den forstand at sikstanging var et fiske som vanligvis bare kunne drives med håp om fangst i nattemørket. At de to karene på bildet kunne dette fisket, er det imidlertid ingen tvil om. Bildet er tatt i medstrøms retning. Litt mer informasjon om sikstanging og redskapen som ble brukt i dette fisket - basert på observasjonene til fotografen Hartvig Huitfeldt-Kaas (1867-1941) - finnes under fanen «Opplysninger».

Notfiske etter lågåsild (Coregonus albula) ved Knuvelen i den nedre delen av Gudbrandsdalslågen, altså i Fåberg i Oppland. Dette opptaket skal være fra 1904. Det viser tre menn som løp langs elvebredden med et nottau en hendene. Ute på vannet ser vi to karer i ei «åfløy», den flatbotnete robåttypen som ble brukt i dette området. Notfisket på denne lokaliteten var tilpasset det faktum at strømmen i elveløpet her var forholdsvis strid. For å bremse hastigheten på vannstrømmen satte fiskerne opp strømbrytere, et «utgjerdstre» i overkant av «varpet» (fiskeplassen) og et «nederst». Disse konstruksjonene er ikke synlige på dette fotografiet. Ferksvannsbiologen Hartvig Huitfeldt-Kaas' beskrivelse av notfisket ved Knuvelen er gjengitt (fra boka «Mjøsens fisker og fiskerier» [1917]) er gjengitt under fanen «Opplysninger». Den samme Huitfeldt-Kaas skal ha tatt dette bildet i 1904.

Mælkrakkfiske etter lågåsild (Coregonus albula) i nedre dele av Gudbrandslågen, i daværende Fåberg kommune. Da dette fotografiet ble tatt ble en av mælene tømt - «skrullet». Mælkrakken er et innstengingsredskap som er spesielt for dette fisket. Den besto av en 15-20 meter lang stokk - «treet» - som skjøvet ut i elva med to bein - «stetter» - i rotenden. Konstruksjonen skulle stå vinkelrett på strandlinja og strømretningen, og med rotenden og de nevnte stettene et godt stykke ut i elvefaret. Tyngden i rotdelen bidro til at man unngikk avdrift i elvestrømmen. Fra «treet» ble det nedsatt "mæler", ruser som var montert på to cirka to meter lange «armer» av tre. De ble stukket ned i vannet langsmed «mælskier», vertikalstilte støttebord. Fangstrommene på mælene ble tradisjonelt lagd med et spilderverk av grankvister som skjellett, og med finmasket garn eller netting som stengsel for fisken. De hadde traktformete åpninger, som enkelte fiskere nok vil karakterisere som «kalver». I Fåberg ble de bare kalt for «innganger». Mælene ble plassert med de nevnte inngangene til fangstrommene i medstrøms retning, og strøm måtte det være der mælkrakkene ble plassert. Dette fisket var nemlig basert på at lågåsilda på sin stimvise gytevandring oppover elva skulle måte en «mur» av mæler, svømme inn i ett av fangstrommene og bli gående der og «stange» inntil den ble utmattet og lot seg presse tilbake av strømmen, slik at den ble liggende passiv innesperret. Dette fungerte så lenge mælene ikke ble for fulle, for da fant den sist ankomne fisken lettere åpningen og unnslapp. I perioder med store stimer av gytende lågåsild måtte derfor mælene tømmes eller «vrenges» ofte. Dette arbeidet ble vanligvis utført av karer som gikk på en bordgang som kvilte på kraftige tapper på den ene sida av treet. Ferskvannsbiologen Hartvig Huitfeldt-Kaas never 12 mælkrakker på 6 ulike lokaliteter ovenfor Lågens utløp i Mjøsa tidlig på 1900-tallet. Magne Rugsveen mener at det på det meste må ha vært cirka 20. Det siste mælkrakkfisket ble praktisert i begynnelsen av 1960-åra, og det er dokumentert i Norsk Skogbruksmuseums og Tore Fossums dokumentarfilm om Lågåsildfisket.

Såkalt «sikstanging» i Hølsauget i Gudbrandsdalslågen, i grensetraktene mellom daværende Fåberg og Øyer kommuner. Hit vandret siken for å gyte i september og oktober hvert år, noe som førte til såpass stor konsentrasjon av gytende sik i vannmassene at det var mulig å fange med håv. Fangstene ble imidlertid aldri store - oftest var det ingen, av og til en og i sjeldne tilfeller tre-fire fisker i håvposen etter at den var trukket langs elvebotnen i hølen mens båten (åfløya) ble rodd langsomt medstrøms. Dette fotografiet er tatt fra en bergnabb ned mot vannspeilet. Arne Teinlagsveen holdt båten i en stabil posisjon, mens Ole A. Haugen tilsynelatende dro håvposen mot seg for å tømme den for fisk. For å få gjort dette måtte han la det lange håvskaftet flyte i vannet bak farkosten. Her, nederst i hølen, gjaldt det å vende båten før den ble fanget av strømmen i det nedenforliggende elvestryket. Sikstanginga var ikke noe utbytterikt fiske, og det var helst småkårsfolk som bodde langs de par hølene i Lågen der det samlet seg gytende sik som leide rett til sikstanging av grunneierne. Dette fotografiet er trolig «arrangert» i den forstand at sikstanging var et fiske som vanligvis bare kunne drives med håp om fangst i nattemørket. At de to karene på bildet kunne dette fisket, er det imidlertid ingen tvil om. Bildet er tatt i medstrøms retning. Litt mer informasjon om sikstanging og redskapen som ble brukt i dette fisket - basert på observasjonene til fotografen Hartvig Huitfeldt-Kaas (1867-1941) - finnes under fanen «Opplysninger».

Stokkhåvfiske etter lågåsild (Coregonus albula) i den nedre delen av Gudbrandsdalslågen, i daværende Fåberg kommune. Fotografiet er tatt tidlig på 1900-tallet. Det viser to fiskere i hver sine båter – «åfløyer». Farkostene ligger oppankret ved stokker som er festet i steinrøyser i elveløpet, og som hadde jernbeslag for fortøying. Stokkhovfisket foregikk på 4-6 meters djup, og følgelig brukte fiskerne håver som hadde 6,5-8,5 meter lange skaft («rauner»). Drettene startet fra en posisjon i forstavnen i båten, der fiskeren stakk hoven skrått ned i vannmassene i motstrøms retning. Deretter førte han «håvhugguet» langs elvebotnen, litt raskere enn strømhastigheten, mens han gikk bakover i båten. Når fiskeren ikke nådde lengre, dro han håven opp i vannskorpa igjen, samtidig som han vred litt på rauna, slik at eventuell lågåsild i «påsan» ikke fikk noen mulighet til å unnslippe. På dette opptaket ser vi to faser av stokkhåvdretter. Bildet er åpenbart «arrangert» i den forstand at stokkhåven aldri ble brukt i dagslys. Denne fiskemetoden gav bare fangster i kvelds- og nattemørke. Med det tidlige 1900-tallets fotoutstyr og glassplatefilm var det imidlertid umulig å få gode kveldsopptak av slike aktiviteter. Ferskvannsbiologen og fotografen Hartvig Huitfeldt-Kaas (1867-1941) må derfor ha overtalt noen av sine fiskervenner til å vise teknikken på ei tid av døgnet da det var mulig å gjøre friluftsopptak på elva. Deler av Huitfeldt-Kaas’ egen beskrivelse av stokkhåvfisket er gjengitt under fanen «Opplysninger». Fotografiet er brukt som illustrasjon på side 73 i boka «Mjøsens fisker og fiskerier» (1917).

References

License information

  • License Ingen rettigheter reservert (CC0)

Metadata

  • Alternative name 1481 - FR
  • Part of dataset Fotografregisteret (Norge)
  • Owner of dataset Preus museum
  • Provider
  • Date published November 18, 2015
  • Date updated August 31, 2025
  • UUID dd379d4f-8ba7-4b9e-b182-c2f71b7241ae

Share to