DigitaltMuseum+

About the object

History

    • Zoolog og fiskeribiolog Valentin Vilhelm Hartvig Huitfeldt-Kaas. Huitfeldt-Kaas` forskningsinnsats er i første rekke knyttet til studier av fisk, dyr og planter i norske innsjøer og ferskvann. Hans innsats på dette området regnes som et pionérarbeid. I 1928 resulterte det i doktoravhandlingen "Studier over aldersforhold og veksttyper hos norske ferskvannsfisker". Utover doktoravhandlingen gav Huitfeldt-Kaas ut en rekke vitenskapelige og mer populærvitenskapelige arbeider.

    • Fødsel: 1867

    • Død: 1941

    • Livsrolle

    • Livsrolle

332 objects

Støvvelfossen, Stordalen i Åfjord.

Elv, stengsel, fiskeinnretning, i Tanaelva (Deatnu) i Finnmark. Bildet er tatt fra Birkestrand mot Algasvarre (Alggasvárri). På den andre sida av elveløpet skimter vi Langnes (Guhkesnjárga).

Gjedderuse eller -teine, i området der fotografiet er tatt gikk slik fiskeredskap under navnet "risju". Dette dreier seg om et bundet innstengingsredskap med sidevendte fangarmer og et vidt sylindrisk fangkammer, alt lagd av tekstilt flettverk. I dette tilfellet er rusa oppspent mellom tre staurer i tunet på et gardsbruk. Vi ser to forholdsvis små uthusbygninger i bordkledd bindingsver til venstre i bildet. Til høyre skimter vi et vannspeil, der rusa ventelig skulle brukes. Bakenfor dette igjen et skogkledd landskap der en åskam møter horisonten.

Foss, elv, sagbruk, strømbrytere

Storr kattise, en innstengingsinnrietning for fisk ved Frøn på Ringerike.

Bildet viser stengsel ved Bonakas i Tanaelva, Finnmark. Stengslet fungerer som et ledegjerde og inngår dermed som en del av en fangstinnretning for fisk. Fisken ledes inn i et posegarn. Det er stengselsbukkene en ser på bildet. I bildet ses en båt med tre personer og en hund. Fotografiet er tatt i sørøstlig retning fra Bonakas i Tana i Finnmark. På motsatt side av elva ser vi fjellene fra Blåberget sørover mot Harrelv-området.

Interiør fra et et fiskeklekkeri- og oppdrettsanlegg som statens fiskeriinspektør Anthon Landmark (1842-1932) fikk bygd på Hauge i Lærdal i samarbeid med grunneier Anders Jensson Hauge (1857-1938) i 1899. Dette skjedde som ledd i et nasjonalt prosjekt for å «forbedre Norges Laxe- og Ferskvannsfiskerier». Rundt 1900 skal det ha vært om lag 20 slike anlegg i Norge. Klekkeriet på Hauge ble nedlagt i 1949.

To utklekningshus for settefisk på Hauge i Lærdal (cirka 4 kilometer fra Lærdalsøyri). Fotografiet viser to klekkerihus, oppført i bindingsverk med vertikal over- og underliggerkledning og saltak, tilsynelatende bølgeblikktekket. Begge bygningene har tre krysspostvinduer på gavlveggen som vender mot fotografen. På bakken skimter vi også den lille bekken med vann som rislet gjennom utklekkingsrennene. Fiskesdammene der fisken fikk vokse seg større og mer robust lå på sletta like nedenfor de avbildete bygningene, jfr. KAS.123. I bakgrunnen på dette fotografiet skimter vi høye, bratte vestlandsfjell. Dette er en del av et fiskeklekkeri- og oppdrettsanlegg som statens fikskeriinspektør fikk bygd i samarbeid med grunneier Anders Jensson Hauge (1857-1938) i 1899, som ledd i et nasjonalt prosjekt for å «forbedre Norges Laxe- og Ferskvannsfiskerier». Rundt 1900 skal det ha vært om lag 20 slike anlegg i Norge. Klekkeriet på Hauge ble nedlagt i 1949.

«Fiskebygning» i den nedre delen av Svartelva, som er grenseelv mellom Vang og Stange kommuner på Hedmarken. Konstruksjonen var ei treramme som var plassert på tvers av strømretningen, mellom elvebredden og ei steinør ute i elveløpet. Ramma var lags av rundtømmer, med ei bru en drøy meter over vannflata. Endene kvilte på bukker. På motstrøms side av brua var det fire åpninger for plassering av kuper (ruser – jfr. KAS.277). De skulle stå med fangståpningene på motstrøms side, slik at rusene kunne fange fisk som svømte oppover elva for å gyte. Ved ytterendene var det plassert rammer med trespiler som stengte fiskens vandringsveg der. Fiskebygningen stengte imidlertid bare en del av elveløpet. Da dette fotografiet ble tatt, sto fiskebygningen åpen (uten ruser). En mann sto på brua, mens en annen kar sto ved elvebredden til høyre i bildet. Fiskebygningene i Svartelva ble blant annet brukt til å fange mort (Leuciscus rutilus) – «sørenne» – som startet sin gytevandring i dette vassdraget og andre tilløpselver til Mjøsa i slutten av mai måned.

Notfiske etter lågåsild (Coreghonus albula) på Knuvelen i Fåberg, et av de beste fiskevarpene i den nedre delen av Gudbrandsdalslågen. Fotografiet ble tatt i 1901. Nota er et finmasket innstengingsredskap, der «bundingen» er forsterket med hampetau, en «søkketennol» nederst og en «flætennol» øverst. Førstnevnte var, som navnet antyder, utstyrt med søkker, mens flætennolen hadde flyteelementer, noe som skulle få nota til å stå som en vegg i vannmassene. Der flætennolen og søkketennolen møttes i notas tverrender var det festet 40 til 60 meter lange tau. Når nota skulle kastes, ble den lagt i «åfløya», den flatbotnete båttypen som var vanlig i dette området. Noen karer på land holdt i endetauet («stillpinntauet»), mens «settaren» kastet nota over akterenden («plitten») på båten og «bøleren» først rodde ut fra elvebredden, deretter innover igjen litt lengre nede, slik at nota ble stående som en U i vannmassene. Når bøleren og setteren kom til lands igjen, overlot de «åfløytauet» til andre fiskere, som deretter dro nota mot land uten at den fisken som var innestengt av «bundingen» fikk muligheter til å unnslippe. Etter hvert som stadig mer av nota nærmet seg land, ble fangsten stadig mer konsentrert, og når den kom inn i strandsonen kunne lågåsilda etter hvert øses opp i trekasser. Da dette fotografiet ble tatt var nota satt. Settaren fossrodde åfløya mot land, mens bøleren satt i akterenden med åfløtauet, som også ble kalt «innreiingstaug». Samtidig løp tre menn med stillpinntauet i retning inndraingsplassen. Hartvig Huitfeldt-Kaas' beskrivelse av dette fisket er gjengitt under fanen «Opplysninger». Lågåsildfiske i Fåberg. Notfiske på Øyra. På andre sida av elva sees Øyra med fiskebu og lendingstre. Ellers på bildet ser vi tre karer på land og to karer i en båt ute på elva. Gudbrandsdalen. Gudbrandsdalslågen.

Såkalt «sikstanging» i Hølsauget i Gudbrandsdalslågen, i grensetraktene mellom daværende Fåberg og Øyer kommuner. Hit vandret siken for å gyte i september og oktober hvert år, noe som førte til såpass stor konsentrasjon av gytende sik i vannmassene at det var mulig å fange med håv. Fangstene ble imidlertid aldri store - oftest var det ingen, av og til en og i sjeldne tilfeller tre-fire fisker i håvposen etter at den var trukket langs elvebotnen i hølen mens båten (åfløya) ble rodd langsomt medstrøms. Dette fotografiet er tatt fra en bergnabb ned mot vannspeilet. Ola A. Haugen sto midt i farkosten og stakk håven ned i vannmassene. Når dette var gjort ville Arne Teinlagsveen begynne å ro langsom i medstrøms retning, mens Ole førte hoven langs elvebotnen, der siken gikk. Når de seinere kom nederst i hølen gjaldt det å vende båten før den ble fanget av strømmen i det nedenforliggende elvestryket og å heve håven forsiktig for å sjekke om det hadde gått fisk i håvposen. Sikstanginga var ikke noe utbytterikt fiske, og det var helst småkårsfolk som bodde langs de par hølene i Lågen der det samlet seg gytende sik som leide rett til sikstanging av grunneierne. Dette fotografiet er trolig «arrangert» i den forstand at sikstanging var et fiske som vanligvis bare kunne drives med håp om fangst i nattemørket. At de to karene på bildet kunne dette fisket, er det imidlertid ingen tvil om. Bildet er tatt i medstrøms retning. Litt mer informasjon om sikstanging og redskapen som ble brukt i dette fisket - basert på observasjonene til fotografen Hartvig Huitfeldt-Kaas (1867-1941) - finnes under fanen «Opplysninger».

Såkalt «sikstanging» i Hølsauget i Gudbrandsdalslågen, i grensetraktene mellom daværende Fåberg og Øyer kommuner. Hit vandret siken for å gyte i september og oktober hvert år, noe som førte til såpass stor konsentrasjon av gytende sik i vannmassene at det var mulig å fange med håv. Fangstene ble imidlertid aldri store - oftest var det ingen, av og til en og i sjeldne tilfeller tre-fire fisker i håvposen etter at den var trukket langs elvebotnen i hølen mens båten (åfløya) ble rodd langsomt medstrøms. Dette fotografiet er tatt idet denne prosessen ble avsluttet. Roeren (Arne Teinlagsveen) hadde nettopp vendt båten for å ro oppover hølen igjen, mens Ola A. Haugen, som førte hoven har løftet den over vannskorpa for å sjekke innholdet. Dette var ikke noe utbytterikt fiske, og det var helst småkårsfolk som bodde langs de par hølene i Lågen der det samlet seg gytende sik som leide rett til sikstanging av grunneierne. Dette fotografiet er trolig «arrangert» i den forstand at sikstanging var et fiske som vanligvis bare kunne drives med håp om fangst i nattemørket. At de to karene på bildet kunne dette fisket, er det imidlertid ingen tvil om. Bildet er tatt i medstrøms retning. Litt mer informasjon om sikstanging og redskapen som ble brukt i dette fisket - basert på observasjonene til fotografen Hartvig Huitfeldt-Kaas (1867-1941) - finnes under fanen «Opplysninger».

Såkalt «sikstanging» i Hølsauget i Gudbrandsdalslågen, i grensetraktene mellom daværende Fåberg og Øyer kommuner. Hit vandret siken for å gyte i september og oktober hvert år, noe som førte til såpass stor konsentrasjon av gytende sik i vannmassene at det var mulig å fange med håv. Fangstene ble imidlertid aldri store - oftest var det ingen, av og til en og i sjeldne tilfeller tre-fire fisker i håvposen etter at den var trukket langs elvebotnen i hølen mens båten (åfløya) ble rodd langsomt medstrøms. Dette fotografiet er tatt noenlunde midt i hølen. Arne Teinlagsveen rodde langsomt i medstrøms retning, mens Ola A. Haugen førte hoven langsomt langs elvebotnen. Dette var ikke noe utbytterikt fiske, og det var helst småkårsfolk som bodde langs de par hølene i Lågen der det samlet seg gytende sik som leide rett til sikstanging av grunneierne. Dette fotografiet er trolig «arrangert» i den forstand at sikstanging var et fiske som vanligvis bare kunne drives med håp om fangst i nattemørket. At de to karene på bildet kunne dette fisket, er det imidlertid ingen tvil om. Bildet er tatt i medstrøms retning. Litt mer informasjon om sikstanging og redskapen som ble brukt i dette fisket - basert på observasjonene til fotografen Hartvig Huitfeldt-Kaas (1867-1941) - finnes under fanen «Opplysninger».

Såkalt «sikstanging» i Hølsauget i Gudbrandsdalslågen, i grensetraktene mellom daværende Fåberg og Øyer kommuner. Hit vandret siken for å gyte i september og oktober hvert år, noe som førte til såpass stor konsentrasjon av gytende sik i vannmassene at det var mulig å fange med håv. Fangstene ble imidlertid aldri store - oftest var det ingen, av og til en og i sjeldne tilfeller tre-fire fisker i håvposen etter at den var trukket langs elvebotnen i hølen mens båten (åfløya) ble rodd langsomt medstrøms. Dette fotografiet er tatt fra en bergnabb ned mot vannspeilet. Arne Teinlagsveen satt foran i åfløya og rodde oppover i hølen etter et fullført drett, mens Ola A. Haugen sto akterut med håven over skuldra. Sikstanginga var ikke noe utbytterikt fiske, og det var helst småkårsfolk som bodde langs de par hølene i Lågen der det samlet seg gytende sik som leide rett til sikstanging av grunneierne. Dette fotografiet er trolig «arrangert» i den forstand at sikstanging var et fiske som vanligvis bare kunne drives med håp om fangst i nattemørket. At de to karene på bildet kunne dette fisket, er det imidlertid ingen tvil om. Bildet er tatt i medstrøms retning. Litt mer informasjon om sikstanging og redskapen som ble brukt i dette fisket - basert på observasjonene til fotografen Hartvig Huitfeldt-Kaas (1867-1941) - finnes under fanen «Opplysninger».

Såkalt «sikstanging» i Hølsauget i Gudbrandsdalslågen, i grensetraktene mellom daværende Fåberg og Øyer kommuner. Hit vandret siken for å gyte i september og oktober hvert år, noe som førte til såpass stor konsentrasjon av gytende sik i vannmassene at det var mulig å fange med håv. Fangstene ble imidlertid aldri store - oftest var det ingen, av og til en og i sjeldne tilfeller tre-fire fisker i håvposen etter at den var trukket langs elvebotnen i hølen mens båten (åfløya) ble rodd langsomt medstrøms. Dette fotografiet er tatt fra en bergnabb ned mot vannspeilet. Arne Teinlagsveen holdt båten i en stabil posisjon, mens Ole A. Haugen tilsynelatende dro håvposen mot seg for å tømme den for fisk. For å få gjort dette måtte han la det lange håvskaftet flyte i vannet bak farkosten. Her, nederst i hølen, gjaldt det å vende båten før den ble fanget av strømmen i det nedenforliggende elvestryket. Sikstanginga var ikke noe utbytterikt fiske, og det var helst småkårsfolk som bodde langs de par hølene i Lågen der det samlet seg gytende sik som leide rett til sikstanging av grunneierne. Dette fotografiet er trolig «arrangert» i den forstand at sikstanging var et fiske som vanligvis bare kunne drives med håp om fangst i nattemørket. At de to karene på bildet kunne dette fisket, er det imidlertid ingen tvil om. Bildet er tatt i medstrøms retning. Litt mer informasjon om sikstanging og redskapen som ble brukt i dette fisket - basert på observasjonene til fotografen Hartvig Huitfeldt-Kaas (1867-1941) - finnes under fanen «Opplysninger».

Stokkhåvfiske etter lågåsild (Coregonus albula) i den nedre delen av Gudbrandsdalslågen, i daværende Fåberg kommune. Fotografiet er tatt tidlig på 1900-tallet. Det viser to fiskere i hver sine båter – «åfløyer». Farkostene ligger oppankret ved stokker som er festet i steinrøyser i elveløpet, og som hadde jernbeslag for fortøying. Stokkhovfisket foregikk på 4-6 meters djup, og følgelig brukte fiskerne håver som hadde 6,5-8,5 meter lange skaft («rauner»). Drettene startet fra en posisjon i forstavnen i båten, der fiskeren stakk hoven skrått ned i vannmassene i motstrøms retning. Deretter førte han «håvhugguet» langs elvebotnen, litt raskere enn strømhastigheten, mens han gikk bakover i båten. Når fiskeren ikke nådde lengre, dro han håven opp i vannskorpa igjen, samtidig som han vred litt på rauna, slik at eventuell lågåsild i «påsan» ikke fikk noen mulighet til å unnslippe. På dette opptaket ser vi to faser av stokkhåvdretter. Bildet er åpenbart «arrangert» i den forstand at stokkhåven aldri ble brukt i dagslys. Denne fiskemetoden gav bare fangster i kvelds- og nattemørke. Med det tidlige 1900-tallets fotoutstyr og glassplatefilm var det imidlertid umulig å få gode kveldsopptak av slike aktiviteter. Ferskvannsbiologen og fotografen Hartvig Huitfeldt-Kaas (1867-1941) må derfor ha overtalt noen av sine fiskervenner til å vise teknikken på ei tid av døgnet da det var mulig å gjøre friluftsopptak på elva. Deler av Huitfeldt-Kaas’ egen beskrivelse av stokkhåvfisket er gjengitt under fanen «Opplysninger». Fotografiet er brukt som illustrasjon på side 73 i boka «Mjøsens fisker og fiskerier» (1917).

Stokkhåvfiskere i åfløyer, fotografert ved Gudbrandsdalslågen i Fåberg i 1901. Karene står i båtene og viser fram håvene sine, som var digre. Stokkhåvene ble brukt fra båt, gjerne på 4 til 6 meters djup, og derfor måtte «rauna» (skaftet være 6,5 til 8,5 meter langt. I enden av dette var det montert et «håvhuggu», som besto av en ring («håvgreina» eller «håvringen») og en finasket fangstpose («påsa’n») av bomull. Ringen var lagd av to grankvister, som var smidige, og kunne bøyes mot hverandre og surres sammen, slik at de dannet en oval ring. På denne ble fangstposen surret ved hjelp av reimer. Betegnelsen «stokkhåv» hadde sammenheng med måten fisket ble drevet på. Fiskeren rodde nemlig ut til en stokk som var festet til elvebotnen ved lavvatn, og fortøyde farkosten («åfløya») der. Fiskeren gikk så mot forstavnen i båten og stakk håven skrått ned mot elvebotnen, så langt opp som han rakk på motstrøms side. Deretter førte han fangstredskapet langs elvebotnen, litt raskere enn strømhastigheten, så «påsa’n» ikke skulle vrenge seg, mens han gikk langsomt mot «plitten» i akterenden av båten. Når han ikke rakk lenger, vred han på rauna (skaftet), slik at fangståpningen vendte oppover. Dermed ble det umulig for fisken som kunne ha gått i håven å unnslippe. Var det fisk i påsa’n, ble den «skrullet» (tømt) før neste «drette». Stokkhåvfisket foregikk alltid om natta. Dette fotografiet er derfor «arrangert» i den forstand at fiskerne poserte med redskapen sin på dagtid, når det var mulig å ta skarpe bilder med det utstyret som fantes omkring 1900. Fotografen var fiskeribiologen Hartvig Huitfeldt-Kaas (1867-1941). Hans beskrivelse av stokkhåvfisket er gjengitt under fanen «Opplysninger».

Fisker med stokkhåv, fotografert i ei «åfløy», en flatbotnet robåt som var trukket inn på elvebredden et sted langs Gudbrandsdalslågen i Fåberg. Fotografiet skal være tatt i 1901 av ferskvannsbiologen Hartvig Huitfeldt-Kaas, som publiserte det i boka «Mjøsens fisker og fiskerier» (1917 - side 71). Huitfeldt-Kaas' tekst om denne håvtypen er gjengitt under fanen «Opplysninger». Huitfeldt-Kaas' forteller at stokkhovfisket var vanlig fra Brunlaugbrua og oppover, der det var for strid strøm og for mange store steinblokker på elverbotnen til at det var mulig å fiske med not eller garn. Fisket foregikk fra åfløyer, som var forankret i tømmerstokker som var festet på elvebotnen. Fiskeren gikk mot stevnen av båten og stakk den langskaftete håven ned så langt han rakk på motstrøms side som han nådde. Deretter førte han «håvhugget» langs elvebotnen, hvor det erfaringsmessig var mest fisk, i medstrøms retning, litt raskere en vannhastigheten, slik at «påsa'n» på hoven ikke skulle vrenge seg. Når fiskeren nådde akterenden på åfløya, og «rauna» (skaftet) på håven ikke nådde lengre, vred han det litt, slik at håvhugget vendte oppover, og løftet redskapet opp. Var det fisk i påsa'n, ble den «skrullet» (tømt) før neste «drette».

Stokkhåvfiske etter lågåsild (Coregonus albula) i den nedre delen av Gudbrandsdalslågen, i daværende Fåberg kommune. Fotografiet er tatt tidlig på 1900-tallet. Det viser to fiskere i hver sine båter – «åfløyer». Farkostene ligger oppankret ved stokker som er festet i steinrøyser i elveløpet, og som hadde jernbeslag for fortøying. Stokkhovfisket foregikk på 4-6 meters djup, og følgelig brukte fiskerne håver som hadde 6,5-8,5 meter lange skaft («rauner»). Drettene startet fra en posisjon i forstavnen i båten, der fiskeren stakk hoven skrått ned i vannmassene i motstrøms retning. Deretter førte han «håvhugguet» langs elvebotnen, litt raskere enn strømhastigheten, mens han gikk bakover i båten. Når fiskeren ikke nådde lengre, dro han håven opp i vannskorpa igjen, samtidig som han vred litt på rauna, slik at eventuell lågåsild i «påsan» ikke fikk noen mulighet til å unnslippe. På dette opptaket ser vi to faser av stokkhåvdretter. Bildet er åpenbart «arrangert» i den forstand at stokkhåven aldri ble brukt i dagslys. Denne fiskemetoden gav bare fangster i kvelds- og nattemørke. Med det tidlige 1900-tallets fotoutstyr og glassplatefilm var det imidlertid umulig å få gode kveldsopptak av slike aktiviteter. Ferskvannsbiologen og fotografen Hartvig Huitfeldt-Kaas (1867-1941) må derfor ha overtalt noen av sine fiskervenner til å vise teknikken på ei tid av døgnet da det var mulig å gjøre friluftsopptak på elva. Deler av Huitfeldt-Kaas’ egen beskrivelse av stokkhåvfisket er gjengitt under fanen «Opplysninger». Fotografiet er brukt som illustrasjon på side 73 i boka «Mjøsens fisker og fiskerier» (1917).

Såkalt «varpgard» i Gudbrandsdalslågen ved Kolbergstuguvarpet i Fåberg. Varpgarden var en steinvoll som var lagt fra land og skrått utover i elveløpet. I dette tilfellet var den forlenget med ei trebru i ytterenden. Denne strømbrytende innretningen var plassert nederst på notvarpet. Hensikten var at den skulle demme opp vannet litt, noe som skapte roligere strømforhold og lettet inndrainga av fiskenøtene. Varpgarden var en forholdsvis permanent og bestandig innretning. En liknende effekt kunne oppnås ved å montere utgjerds- og lendingstrær med granbarstengsel. Slike innretninger ble tatt i land igjen ved notfiskesesongens slutt og remontert påfølgende sesong. Dette motivet er en rastrert reproduksjon fra Hartvig Huitfeldt-Kaas' bok «Mjøsens fisker og fiskerier» fra 1917 (s. 60). Det var varpgarder også i Håveveita, ved Blåtarmrud, på Yttersanda (Trossetsanda) og ved Drotten.

References

License information

  • License Ingen rettigheter reservert (CC0)

Metadata

  • Alternative name 1481 - FR
  • Part of dataset Fotografregisteret (Norge)
  • Owner of dataset Preus museum
  • Provider
  • Date published November 18, 2015
  • Date updated June 25, 2025
  • UUID dd379d4f-8ba7-4b9e-b182-c2f71b7241ae

Share to