Perleugle (Aegolius funerus) fotografert med blits idet den «stupte» ned mot ei mus, som var plassert på en gammel stubbe i skogen. Dette er altså en situasjon fotografen hadde ti...
SubjectPerleugle (Aegolius funerus) fotografert med blits idet den «stupte» ned mot ei mus, som var plassert på en gammel stubbe i skogen. Dette er altså en situasjon fotografen hadde tilrettelagt eller arrangert med henblikk på å få et bilde av denne nattaktive fuglen i en anfallssituasjon. Bildet er tatt i Trysil i Hedmark i 1963. Perleugla jakter helst midt på natta, vanligvis i skogsterreng, der den forflytter seg fra grein til grein, gjerne med 10-20 meters intervaller, hvor den stanser for å lytte. Når et byttedyr er lokalisert, angriper perleugla raskt og effektivt, som dette fotografiet viser. Byttet avlives med et bitt i nakken eller i hodet. Perleugla hekker i de nordlige delene av Nord-Amerika og lengst nord i Europa, samt i Alpene og lengst nord i de asiatiske delene av Russland. Arten trives i nåleskogen i taigabeltet, gjerne i bartrebestand der det også vokser bjørk eller osp. Perleugle er en av de vanligste ugleartene i Norge, der denne arten ofte hekker i trær med hull etter hakkespett eller svartspett. Den lever av smågnagere og småfugl. Perleugla har forholdsvis stort hode, noe som passer en nattaktiv art som lokaliserer byttedyr ved hjelp av hørselen. Den har brunlig fjærdrakt med en del kvite flekker, som har gitt perleugla navn. Hekkinga starter gjerne i april, og eggene legges med om lag to døgns mellomrom, vanligvis fra tre til sju stykker. Rugetida er 27-28 dager. Ungene blir flygedyktige etter cirka en måned på reiret. Størrelsen på kullene varierer med tilgangen på smågnagere.
Dette fotografiet er tatt av Kjell Søgård, som i fra midten av 1950-åra til han tidlig i 1970-åra ble alvorlig sjuk og døde, var fotograf med avisa Østlendingen som hovedoppdragsgiver. Søgård leverte også film og bilder til Norsk Skogbruksmuseum. Han gjorde blant annet opptakene til kulturhistoriske dokumentasjonsfilmer om eikebarkfletting (1965), grindalsfluefiske (1966), hankekjøring av tømmer (1967) og tømmerfløting i Arendalsvassdraget (1970). Søgård leverte dessuten stillfotografier til museets utstillinger og publikasjoner. Hans personlige interesser var sammenfallende med museets tematikk. Alt fra ungdomsåra var Kjell Søgård en ivrig jeger, og som voksen jaktet han elg, rein, rådyr, småvilt og fugl. I 1987 overlot enka Jenny Søgård og Vera Søgård Bryn negativarkivet etter Kjell Søgård til Norsk Skogbruksmuseum (som fra 2003 har vært drevet under navnet Norsk Skogmuseum). Materialet ble forsvarlig arkivert i museets magasin, men det var i mange år lite brukt. I samband med forberedelsene til den nye basisutstillingen om jakt, ferskvannsfiske og sanking («Tråkk i mangfoldig natur», 3. byggetrinn) ble Søgård-samlinga gjennomgått, og man fant mange motiver som ble brukt i utstillingen. Vi oppdaget også en god del andre kulturhistorisk interessante motiver, som ble skannet og registrert i museets elektroniske fotodatabase. Det vil imidlertid ta lang tid før hele Søgård-samlinga er å finne i denne databasen (BB 2015).
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».